Krigsfare handler ikke bare om angrep mot Norge

Krigsøkonomi

En annen risikofaktor er russernes omstrukturering av samfunnet for å understøtte den pågående krigen. Industrien er giret om til å understøtte forsvaret. Hundretusener tvinges til skyttergravene. Utfordringen med en slik omstilling er at den vanskelig kan reverseres uten å vise til tydelige seire. Samtidig er det krevende å holde det gående slik over lang tid. Putin kan komme til å føle at tiden jobber mot ham og at ressursene som er mobilisert, må brukes mens han har dem. Det kan gi et press for å prøve seg på nye erobringer. Særlig hvis krigen i Ukraina avsluttes eller stagnerer slik at russerne får et pusterom til å bygge opp styrker til bruk annensteds. 

Det er slett ikke sikkert at Vesten vil sitte stille og se på russisk ekspansjon.

Kjetil Skogrand
Spaltist

Det er slett ikke sikkert at Vesten vil sitte stille og se på russisk ekspansjon. I 1939 gjorde Berlin en feilvurdering: Siden Frankrike og Storbritannia hadde akseptert oppdeling av Tsjekkoslovakia året før, var det ingen grunn til å forvente at de ville gå til krig for Polen. Det var galt. Vi må håpe Putin ikke gjør en tilsvarende feilvurdering i sin iver etter å gjenopprette et russisk imperium.

Russlands avhengighet av Kina

Så lenge USA, Europa og Japan står sammen, utgjør de en formidabel maktblokk. Russland og Kina har til sammenlikning kun hverandre som stormaktspartnere. Begge erkjenner at de har felles interesse av å motvirke vestlig dominans. Russland er åpenbart den svakeste i parforholdet. Så langt har imidlertid Kinas støtte til Russlands krig i Ukraina vært forbeholden.

Skulle Kina bli engasjert i en krig i Øst-Asia, eksempelvis mot Taiwan, kan Russland finne det nødvendig å gjøre noe aktivt for å avlaste sin eneste store støttespiller. Det vil dessuten åpne en mulighet: Vesten vil finne det krevende å utkjempe en krig i Asia og Europa samtidig. Russland kan se en sjanse til å skyve posisjonene fremover.

En asiatisk krig kan derfor brått komme til Europa og vårt eget nabolag. 

I utgangspunktet er det riktig at ingen ønsker en storkrig. Men begivenhetene kan få en egen dynamikk som gjør at stemningen brått snur.

Kjetil Skogrand
Spaltist

Uregjerlige forbundsfeller

Flere stormakter har mindre forbundsfeller som er vanskelig å kontrollere. Netanyahu peker nese til amerikanerne. Iran har over tid væpnet en rekke militsgrupper i Midtøsten, men har ikke full kontroll over dem. I Øst-Asia er Kim Jong-un en lunefull juniorpartner for Russland og Kina. Aggresjon utført av slike aktører kan skape uoversiktlige og farlige situasjoner som trekker støttemaktene inn.

Uventet dynamikk

I utgangspunktet er det riktig at ingen ønsker en storkrig. Men begivenhetene kan få en egen dynamikk som gjør at stemningen brått snur.

Et illustrerende eksempel er fra 1950. Washington hadde nettopp konkludert med at USA ikke var tjent med å gripe inn hvis det ble krig i Korea. Men da nordkoreanerne, utstyrt med russiske våpen, flommet sørover noen måneder senere, sto det brått klart for Det hvite hus at dette var uakseptabelt. Store vestlige styrker ble satt inn. Kineserne intervenerte til støtte for Pyongyang. Tre år senere hadde amerikanerne mistet 50.000 liv i en konflikt de egentlig hadde bestemt seg for å stå utenfor. 

Den internasjonale spenningen er høyere enn på lenge, og hundrevis av mennesker dør hver uke i konfliktene i Midtøsten og i Ukraina. Selv om ingen ønsker opptrapping, kan situasjonen komme ut av kontroll. 

Den internasjonale spenningen er høyere enn på lenge.

Kjetil Skogrand
Spaltist

Et fredelig hjørne av verden?

Når Støre og Kristoffersen nedtoner krigstrusselen, har begge isolert sett sine ord i behold – ingen av scenarioene som skisseres ovenfor, gir grunn til å tro at russerne vil rykke inn i Norge.

Men enhver storkonflikt som involverer våre partnere, vil sette Norge under press for å bidra militært. Og skulle en av våre allierte bli angrepet, gjelder Natos solidaritetsklausul også for oss: Vi må sende hjelp. Noen ser ut til å tro vi kan sitte i beredskap hjemme, samtidig som våre allierte utkjemper en krig på våre vegne et annet sted. Det er neppe realistisk. 

Det blir blendingsgardiner foran vinduene, rasjonerings-app på mobilen og kålrotbiff til middag.

Kjetil Skogrand
Spaltist

Skulle Nato engasjere seg i en konflikt der Russland faktisk er motpart, det være seg i Kaukasus eller Øst-Asia, har vi brått en nabo som betrakter oss som fiende i en pågående krig. Vi blir neppe invadert. Men vi må være forberedt på sjømilitær blokade i nord fra dag én. Vi vil leve i konstant frykt for missilangrep. Norske soldater vil kjempe og falle på fjerne frontavsnitt. Det blir blendingsgardiner foran vinduene, rasjonerings-app på mobilen og kålrotbiff til middag. Selv om ingen russiske styrker befinner seg på norsk jord.

Med andre ord: Norge kan være i krig, selv om det ikke er krigshandlinger i Norge.

Men heldigvis går det neppe slik. Mest sannsynlig får vi en langvarig kald krig. Det blir hopp i spenningskurven, trusler, kriser og krigsfrykt. Men helst klarer stormaktene å rygge tilbake fra kanten før verden kastes ut i storkrig. Det er en situasjon vi kan leve med – vi har gjort det før. Det krever et sterkt forsvar og høy beredskap.

Mens vi venter på lysere tider.