30 år med tapte muligheter

Norges stol står fortsatt tom

Dersom Norge hadde blitt medlem av EU i 1995 ville nordmenn allerede ha deltatt i seks valg til Europaparlamentet, EUs lovgivende makt som er direkte valgt av folket. Ved forrige valg i juni ville vi stemt fram 15 nordmenn som skal representere oss. Da kunne vi ha gjenvalgt de som gjorde en god jobb og byttet ut resten.

Som medlem ville det til enhver tid vært én nordmann i EU-kommisjonen, EUs «regjering». I 1994 skulle Norge få fiskerikommissæren. Senere kunne vi fått energi- eller økonomikommissæren. Slik kunne norske perspektiver blitt fremmet i EUs daglige ledelse.

Snart tiltrer en ny EU-kommisjon. Den danske sosialdemokraten Dan Jørgensen blir trolig energikommissær. Sveriges Jessika Roswall, fra de konservative, er foreslått som miljøkommissær. Norges stol står fortsatt tom.

Hvert halvår bytter EU-landene på å lede formannskapet i EU. Siden 1994 kunne Norge ha ledet formannskapet tre ganger. Sist Sverige ledet formannskapet besøkte hele EU-kommisjonen Kiruna i Nord-Sverige for å lære mer om arktiske strøk. Nå satser EU på arktiske strøk, men ikke på Nord-Norge. 

Stavanger er Norges energihovedstad, men kunne vært Europas energihovedstad. Tenk om EUs energibyrå holdt til i Stavanger!

Knut André Sande
Nestleder, Europabevegelsen

Som medlem ville vi hatt en norsk dommer i EU-domstolen og mange nordmenn som jobbet i EUs institusjoner. Dette ville gitt norske borgere, bedrifter og forvaltningsorgan flere fordeler. Ikke bare ville vi fått bedre kommunikasjonskanaler og kortere avstand til EU, men også viktig kompetanse om mulighetene innenfor EU. Sannsynligvis ville minst ett av EUs byråer hatt hovedkvarter i Norge. Stavanger er Norges energihovedstad, men kunne vært Europas energihovedstad. Tenk om EUs energibyrå holdt til i Stavanger!

Dessverre frykter jeg at vi som utenforland ikke har reflektert over hvordan livet kunne vært på innsiden. Det er heller ikke så rart, for hvordan skal vi legge merke til alle mulighetene vi går glipp av når vi ikke vet at de finnes. 

Meningsmålingene viser at folk flest er for EØS, men mot EU. Jeg skjønner godt at folk skeptiske til det ukjente. Samtidig er det et tankekors at det store flertallet trolig ville vært positive til EU dersom vi ble med på 90-tallet. Vi trenger ikke se lenger enn til Sverige eller Finland for å finne et overveldende flertall av befolkningen som støtter EU-medlemskapet.

Det betyr ikke at de er enig med alt EU foretar seg, men de vet at EU er den viktigste møteplassen i Europa. Spørsmålet er altså ikke om man vil ha EU eller ikke, men hvilket EU man vil ha. Da kan man enten være med å bestemme, eller bli bestemt over. 

Enn så lenge kommer Norge til å klare seg ved å inngå stadig flere bilaterale avtaler med EU, men det kommer et punkt hvor dette lappeteppet slår sprekker.    

Knut André Sande
Nestleder, Europabevegelsen

På tide å våkne

I tiden framover kommer skillet mellom EU og EØS til å bli tydeligere. EU-samarbeidet er hele tiden under utvikling, mens EØS-avtalen er fastlåst i rammene som ble lagt på 90-tallet. 

På lengre sikt kommer EØS-avtalen til å gå ut på dato siden den ikke klarer å gjenspeile utviklingen som skjer i EU. Avtalen kan rett og slett ikke tilby oss den samme tryggheten og velstanden som et fullverdig EU-medlemskap kan gi. Enn så lenge kommer Norge til å klare seg ved å inngå stadig flere bilaterale avtaler med EU, men det kommer et punkt hvor dette lappeteppet slår sprekker.    

Gjennom 30 år har EØS-avtalen vært en effektiv sovemedisin for norsk EU-debatt. Nå er det på tide å våkne. Det norske folkestyret er tjent med at Norge er likeverdig, og ikke underdanig, våre naboland. Da er EU-medlemskap et mye bedre alternativ enn EØS.