Bestefarskrigen i Bakhmut strider mot alle ekspertoppfatninger om moderne krig

Vinteren 2022-23 pøste russerne på med styrker for å ta byen Bakhmut. Til slutt lyktes de, men det tok lang tid og de led ekstreme tap. I skyttergravene på ukrainsk side lå gråskjeggede menn i 40–60-årene. Ukrainske ungdommer ble skjermet fra den reddsomme kjøttkverna, og fikk i stedet opplæring på moderne vestlige våpensystemer bak fronten som en forberedelse til den senere motoffensiven. 

Bestefarskrigen i Bakhmut strider mot alle ekspertoppfatninger om moderne krig. Amatører med grånende hår har ingen rolle i et moderne forsvar, og slett ikke i stridende funksjoner. Likevel har Ukrainas forsvarskamp mobilisert hele samfunnet. Visst finnes det kampavdelinger med unge veltrente styrker og avansert materiell. Men i bakre linjer, i forsyningsapparatet og til og med ved enkelte statiske frontavsnitt, er det også mange godt voksne som har trukket i uniform.

Et foreldet konsept?

Under den kalde krigen hadde Norge et mobiliseringsforsvar. De som hadde utført verneplikt ble plassert i reserveavdelinger som skulle kalles inn ved krise eller krig. Norges stående forsvar i fredstid bestod av vernepliktige i siste del av førstegangstjenesten og en kaderorganisasjon av offiserer.

Etter murens fall ble det fokus på dette systemets mange svakheter. Det ville ta tid å få Forsvaret på krigsfot – man kunne aldri være sikre på hvor mange som møtte opp, eller hvilken form de var i. De fleste mobiliseringsavdelinger ville antakelig ha mange tomrom og enda flere uegnede.

Uten trussel om en stor sovjetisk invasjon, var det dessuten tvil om strukturen var i stand til å håndtere mer aktuelle scenarier, ute så vel som hjemme.

En brå krise i Norge som krevde en hurtig og resolutt militær respons, ville ikke gi rom for å gjøre reserveavdelinger stridsklare. Forventningen om at en forutseende regjering ville mobilisere i god tid, kunne det herske berettiget tvil om.

Kjetil Skogrand

En brå krise i Norge som krevde en hurtig og resolutt militær respons, ville ikke gi rom for å gjøre reserveavdelinger stridsklare. Forventningen om at en forutseende regjering ville mobilisere i god tid, kunne det herske berettiget tvil om.

Strukturen manglet stående yrkesavdelinger som raskt kunne sendes ut i flernasjonale operasjoner. Personellet måtte verves og trenes opp først, og det tok tid.

Farlig selvbedrag

Førstegangstjeneste er dessuten en dyr og ineffektiv måte å bygge forsvarsevne på. Ikke før begynner rekruttene å beherske oppgavene sine, så går de ut av tjeneste. Tiden til å utdanne dem i bruk av moderne avanserte våpensystemer er begrenset. Til stadighet er Forsvaret tvunget tilbake til start, med nye uerfarne folk. Hvis reserveavdelinger skal beholde kompetansen, må de kalles inn til regelmessige repetisjonsøvelser, og det er både komplisert og kostbart.

Det er heller ikke til å komme fra at et forsvar basert på reservister frister til farlig selvbedrag. Hæren skulle i sin tid stille med hele 13 brigader, men det var en kjent utfordring at lagrene av materiell var langt fra tilstrekkelige. Lån og overføring av utstyr mellom avdelingene måtte til under repetisjonsøvelser. Flere av mobiliseringsbrigadene tok seg utvilsomt best ut på papiret.

Sist, men ikke minst oppsto økende usikkerhet om stridsverdien av store vernepliktsavdelinger. Under Golfkrigen i 1990-91 ble eksempelvis Iraks svære hæravdelinger effektivt nedkjempet av mye mindre, men moderne utstyrte profesjonelle styrker. Det ble oppfattet som et tegn i tiden.

En hybrid modell

Mot dette bakteppet gjennomgikk det norske forsvaret en transformasjon. Norge beholdt riktignok verneplikten og utvidet den etter hvert til å gjelde begge kjønn. I motsetning til den kalde krigen, blir imidlertid kun en liten brøkdel av årskullene kalt inn til førstegangstjeneste.

Disse benyttes blant annet som rekrutteringsbase for vervede stående avdelinger som kan settes inn i rask innsats ute eller hjemme.

Norge har fortsatt reserveavdelinger, først og fremst Heimevernet. Men også her er omfanget dramatisk redusert, for å skape rom for høyere kvalitet og mer regelmessig øving.

Det svære mobiliseringsforsvaret forvitret og forsvant. Bare små spor er tilbake.

Et folkeforsvar for fremtiden?

Hva er vernepliktens fremtid? Det vil avhenge av hvordan vi ser på trusselbildet, og hva slags Forsvar vi mener vi trenger.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ønsker å beholde verneplikten, men rendyrke førstegangstjenesten som en rekrutteringsordning for verving og tjeneste som spesialistbefal i kompakte stående avdelinger, i tillegg til å bemanne Heimevernet. Da snakker vi om et antall omtrent som i dag, 8-10.000 årlig. Valget bør ligge på ungdommer med interesse for praktiske sysler.

Dette rådet bygger logisk på Diesens påstand om at eksistensielle kriger mellom industrialiserte land tilhører fortiden. Forsvaret blir dermed en arena for et fåtall unge, veltrente profesjonelle soldater med moderne utstyr som sammen med allierte kan håndtere kortvarige operasjoner av avgrenset omfang – hvor i verden de måtte oppstå.

Hvis vi tror at Norge kan bli stilt overfor noe i nærheten av en tilsvarende lang, seig utholdenhetsprøve for å bevare frihet og demokrati – hjemme eller til støtte for allierte – er det åpenbart at et lite vervet forsvar vil være utilstrekkelig.

Kjetil Skogrand

Men så var det Ukraina. Det er utvilsomt en industriell folkekrig, selv om russerne neppe hadde ment det slik da de angrep. Hvis vi tror at Norge kan bli stilt overfor noe i nærheten av en tilsvarende lang, seig utholdenhetsprøve for å bevare frihet og demokrati – hjemme eller til støtte for allierte – er det åpenbart at et lite vervet forsvar vil være utilstrekkelig. Delvis fordi det trengs flere og større stridende enheter, men først og fremst fordi utholdenheten og støtteapparatet mangler. Forsvaret har lenge prioritert den såkalte spisse enden, men bak spissen er det sørgelig lite å finne.

I støtteapparatet bak de stående stridsenhetene vil det være plass for mange som ikke trenger å kunne ta tretti armhevninger, marsjere milevis med tung pakning, kjenne manøverkrigstaktikk eller være utdannet på avanserte nye våpensystemer. Oppgavene vil være av praktisk karakter: Utallige er de sandsekker som må fylles, ammunisjonskasser som skal lastes og losses, sokkepar som skal pakkes og lapskaus som skal kokes og serveres. Å bruke våre best trente soldater til slike oppgaver, vil være feil ressursbruk, dersom vi står oppe i en langvarig konflikt. Da må andre trå til.

Noen forutsetninger må likevel være på plass for å kunne trekke på et støtteapparat av mobiliserte reservister. Mannskapene bør ha grunnleggende kjennskap til Forsvaret. Videre må det finnes planer for å utnytte styrkene, de må ha et minimum av utstyr, og det må finnes noen til å lede dem - reservebefal.

Fra forsvarsvilje til forsvarsevne

Diesen har kontant avvist påstander om at økt inntak til førstegangstjeneste vil styrke forsvarsviljen i befolkningen. Her er det vanskelig å være uenig med ham.

Mange vet hvor leit det kan være hvis viljen er til stede, men evnen mangler. Uten noen som helst militær trening, er det krevende å gjøre nytte for seg.

Kjetil Skogrand

Forsvarsvilje er uansett neppe mangelvare i Norge. Skulle krigen ramme, er det all grunn til å tro at frivillige vil flokke seg for å bidra til forsvarskampen.

Like fullt: Mange vet hvor leit det kan være hvis viljen er til stede, men evnen mangler. Uten noen som helst militær trening, er det krevende å gjøre nytte for seg.

Kanskje kan vi lære noe både av Ukraina og vår egen fortid. Litt flere i førstegangstjeneste, kombinert med et styrket system for anvendelse av reservister, kan gi store gevinster i økt utholdenhet.