Bør vi bry oss om utslipp i utlandet?

Bør vi bry oss om utslipp i utlandet, det vil si utslipp av klimagasser? På et vis er det selvsagt – det er summen av globale utslipp som påvirker klimaet. Men bør utslipp i utlandet ha konsekvenser for norsk politikk?

Det at klimaproblemet er globalt, skulle tilsi at svaret er ja. Ett tonn utslipp av CO₂ i Kina har samme klimaeffekt som ett tonn utslipp i Norge.

Mulig å konkludere ulikt

Nei, det er nok svært usannsynlig. Spørsmålet er heller hvor nært eller fjernt fra 1,5-gradersmålet vi til slutt havner. Slik sett kan norsk innsats (eller mangel på innsats) for å redusere utslipp i utlandet bidra like positivt som utslippsreduksjoner i Norge. Vi har likevel størst ansvar for utslipp på eget territorium. Det er disse utslippene som inngår i landenes offisielle utslippsregnskap.

Svaret på det normative spørsmålet er altså ikke helt klart, og det er mulig å konkludere ulikt. Men man bør kunne forvente en viss konsistens. Det vil si at hvis utslipp i utlandet vektlegges i noen sammenhenger, bør det også vektlegges i andre sammenhenger. Eventuelt bør man ha en god forklaring på manglende konsistens.

Et interessant deskriptivt spørsmål er derfor følgende: Bryr vi oss om utslipp i utlandet? Det varierer.

Norge påvirker utenlandske utslipp

Norsk politikk og aktivitet påvirker utslipp i utlandet på ulike måter:

• Det kanskje mest omtalte eksemplet er den norske regnskogsatsningen. Norge har brukt flere milliarder kroner på å redusere avskogingen i Brasil og andre land. På papiret er dette veldig enkelt (og billig) – det er bare å la være å hugge trærne. Fullt så enkelt er det ikke, og det er vanskelig å vite hvor mye avskogingen faktisk er redusert som følge av de norske bevilgningene. Men det er et godt eksempel på at norske myndigheter er opptatt av utslipp i utlandet.
• En viktig del av norsk klimapolitikk har i mange år vært satsing på biodrivstoff. Innblandingskravet har stadig økt, særlig i veitransporten, og erstatning av bensin eller diesel med biodrivstoff slår rett inn på det norske utslippsregnskapet. Mesteparten av biodrivstoffet blir importert, og flere har påpekt at økt etterspørsel etter biodrivstoff kan føre til økt avskoging og økte utslipp i andre land. Interessen for utslipp i utlandet hos norske myndigheter virker mindre her enn i eksemplet over.
• En annen viktig del av norsk klimapolitikk er CO₂-priser, nærmere bestemt CO₂-avgift og deltakelse i EUs kvotesystem. Her har det i flere tiår vært frykt for at høye CO₂-priser for industrien kan føre til såkalt karbonlekkasje, det vil si at produksjon og dermed utslipp flyttes til land der man slipper å betale så mye for sine utslipp. Hvorvidt det er utslippene eller produksjonen (og arbeidsplassene) man er mest bekymret for, vil nok variere. Norske myndigheter har i alle fall vært aktive i å redusere risikoen for slik lekkasje, ikke minst ved å yte svært høy kompensasjon til kraftintensiv industri.
• Det er også stor bekymring for karbonlekkasje (og metanlekkasje) i norsk landbruk. Innføring av avgift på klimagasser eller redusert støtte til kjøttproduksjon kan tenkes å føre til økt kjøttimport. Noen er også bekymret for at redusert etterspørsel etter kjøtt vil føre til økt import, noe som er vanskeligere å forstå.
• EUs kvotesystem innebærer også en form for lekkasje. Mange økonomer har lenge kritisert bruk av CO₂-avgifter og andre virkemidler og tiltak i sektorer som er omfattet av kvotesystemet (denne kritikken rammer også regjeringens omstillingsmål om 55 prosent reduksjon av norske utslipp). Lavere utslipp i Norge innebærer økte utslipp i EU-land så lenge de totale utslippene er bestemt av kvotetaket. Dette kalles gjerne vannsengeffekten. Siden 2018 er denne effekten redusert («vannsengen er delvis punktert»). I hvilken grad vannsengeffekten tas hensyn til, har variert betydelig mellom ulike aktører, ofte avhengig av aktørenes interesser.
• Utslipp i utlandet påvirkes ikke bare av norsk klimapolitikk, men også av annen norsk aktivitet. Et viktig eksempel er produksjonen av olje og gass. Utslippene fra bruk av norsk olje og gass i utlandet utgjør cirka ti ganger Norges samlede utslipp. Lenge gikk disse utslippene under radaren i norsk offentlighet (bortsett fra budskapet om at norsk gass skulle erstatte skittent kull på kontinentet). Gradvis fikk det økt fokus, men det ble i stor grad pekt på at disse utslippene ikke er Norges ansvar og derfor ikke noe vi trenger bry oss om. Etter Høyesterettsdommen i klimasøksmålet har dette gradvis endret seg, og norske myndigheter må nå gjøre rede for globale utslippseffekter av nye olje- og gassprosjekter. Olje- og energidepartementet har via en noe underlig prosess valgt å lene seg på beregninger fra Rystad Energy, som er langt mer positive til klimaeffekten av norsk olje og gass enn beregninger fra andre eksperter.
• Et annet eksempel er import av forbruksvarer. Ofte er disse varene produsert med høye utslipp i land med lite eller ingen klimapolitikk. Dette blir av og til løftet fram av miljøorganisasjoner, men har så langt ingen innvirkning på norsk politikk.

Nyttig med en politisk avklaring

Interessen for utslipp i utlandet varierer altså, og synes til dels å henge sammen med norske interesser, enten i form av arbeidsplasser og innflytelsesrike næringer eller eget utslippsregnskap.

Det er fornuftig at hovedansvaret for utslipp ligger i de landene der utslippene faktisk skjer. Bør vi også bry oss om utslipp i utlandet? Eventuelt i hvor stor grad? En politisk klargjøring av dette hadde vært nyttig og gjort det enklere å forholde seg til eksemplene nevnt over, enten det gjelder satsing på biodrivstoff, restriksjoner på oljeproduksjon eller avgift på forbruksvarer.