Daniel Rossebø: Eldre i den digitale verden - Vår felles sikkerhetsutfordring

Når ordet "cybertrusler" nevnes, forestiller mange seg hackere i hettegensere, gjemt bak skjermer, på jakt etter sensitiv og kritisk informasjon. Men en mindre åpenbar, men ikke mindre kritisk sårbarhet, kan faktisk være vår eldre befolkning.

Dette blir smertelig tydelig når man hører om «Olga-bedragerne»-saken hvor 80 eldre ble fralurt livsbesparelser gjennom nettsvindel. Slike hendelser er ikke unike, og reflekterer en større samfunnsutfordring.

Sårbarheten blant eldre skyldes ikke alder, men et gap i digital kompetanse

Daniel Paz Rossebø
Deltaker, Civita-akademiet

Mens vår unge generasjon har vokst opp omgitt av mobilskjermer og pc-tastaturer, befant den eldre generasjonen seg i en tid hvor teknologi var en luksus og ofte en fremmed verden. Dette øker sårbarheten deres for cyberkriminalitet. Sårbarheten blant eldre skyldes ikke alder, men et gap i digital kompetanse, noe som underbygger viktigheten av tilpassede støttetiltak og opplæringsressurser.

For å forstå dybden av denne risikoen, er det viktig å anerkjenne noen kritiske faktorer som bidrar til denne sårbarheten:

1. Manglende kunnskap og erfaring: Eldre mennesker har ofte begrenset erfaring med teknologi, noe som kan gjøre de til enkle mål for svindlere og hackere. Nesten alle vellykkede cyberangrep skyldes menneskelige feil. Phishing, ransomware og andre former for cyberangrep blir ofte rettet mot de mest sårbare, og eldre faller ofte inn i denne kategorien.
2. Tiltro til autoriteter: Den eldre generasjonen har ofte høyere tillit til autoritet, og vil derfor kunne lettere bli lurt av falske e-postmeldinger eller telefonsamtaler som later til å være fra legitime organisasjoner eller myndigheter.
3. Teknologisk naivitet: Uten en dypere forståelse av hvordan teknologi fungerer, kan eldre brukere utilsiktet dele sensitiv og personlig informasjon, klikke på skadelige lenker, og potensielt ignorere viktige sikkerhetsoppdateringer.  

Disse problemene er symptomer på bredere samfunnsvikt. Vi har ikke gitt den nødvendige støtten eller opplæringen som trengs for å sikre at våre eldre er trygge og kompetente digitale borgere.

Dette er ikke bare en investering i deres sikkerhet, men i hele samfunnets digitale robusthet

Daniel Paz Rossebø
Deltaker, Civita-akademiet

Her svikter vi dem på flere områder:

1. Utilstrekkelig opplæring: Det er åpenbart en mangel på tilgjengelige og effektive opplæringsressurser for eldre når det gjelder cybersikkerhet. Det er essensielt å iverksette praktiske opplæringsprogrammer spesifikt designet for eldre, tilgjengelig gjennom lokale biblioteker og samfunnssentre. Videre kan partnerskap med teknologiselskaper fremme utviklingen av brukervennlige ressurser og verktøy tilpasset denne demografien.
2. Rask teknologisk utvikling: Teknologien utvikler seg i en hastighet som for mange er vanskelig å holde tritt med. Vi må aktivt støtte eldre i å holde tritt, gjennom vennlige og tilgjengelige oppdaterings- og informasjonskanaler.
3. Samfunnets ansvar: Samfunnets kollektive innsats, fra myndighetenes side med sterkere cyber-sikkerhetsalternativer rettet mot eldre, til familier og enkeltpersoner som tar ansvar for å utdanne og støtte sine eldre kjære, understreker at dette ikke er et individuelt, men et felles ansvar.

Den eldre generasjonen er ikke en trussel i seg selv, men heller et symptom på et bredere samfunnsproblem − manglende dataferdigheter. Ofrene for «Olga-bedragerne» og lignende svindler viser hvorfor dette er en nødvendighet.

Ved å tilby tilpassede opplæringsprogrammer, etablere støttetjenester, og involvere teknologiselskaper i utviklingen av intuitive og sikre løsninger, kan vi styrke den eldre generasjonens kompetanse. Dette er ikke bare en investering i deres sikkerhet, men i hele samfunnets digitale robusthet. Deres forsvar er vårt forsvar, og det er på høy tid at vi alle tar ansvar for å bygge et sikrere digitalt samfunn for alle aldersgrupper.