Derfor trenger vi hårete mål i klimasaken

En løsningsstafett

Debatten om klimamålene kommer ikke fordi disse poengene er vanskelige å forstå. Den kommer fordi vi ikke har lykkes med mange nok klimaløsninger. Det naturlige svaret på utfordringen er dermed ganske åpenbar: Flere konkrete forslag til grønn omstilling – som tar høyde for lærdommen om at de kan være vanskelige å gjennomføre. Jeg starter gjerne stafetten med å presentere min:

Omstilling er enkelt i prinsippet, men krevende i praksis. Jeg jobber i et havvindselskap, Deep Wind Offshore, og det siste året har høyere rente, stigende priser og press på leverandørkjeder ført til økte kostnader og dermed usikkerhet om nye prosjekter vil la seg realisere. Det vil si; pengene er der, spørsmålet er bare om det er vilje til å kanalisere dem i retning fornybar energiproduksjon. Det samme har skjedd i USA og Storbritannia. Prisene har økt, prosjekter har blitt skrinlagt, men nokså raskt kommet i gang igjen etter at myndighetene har vært villige til å øke prisen på kraftkjøp slik at havvindprosjektene kan realiseres. Neste uke er det auksjon for havvind-prosjektet Sørlige Nordsjø II i Norge, men uavhengig av hvordan denne utspiller seg, trenger vi flere løsninger. 

Debatten om klimamålene kommer ikke fordi disse poengene er vanskelige å forstå. Den kommer fordi vi ikke har lykkes med mange nok klimaløsninger.

Geir Ramnefjell
Spaltist

Hvordan skal vi løse dette i Norge? Sammen med to konkurrenter, Å Energi og Odfjell Oceanwind, satte vi oss ned for å pønske ut et forslag. Vi tok utgangspunkt i utvikling av havvind og elektrifisering av petroleumssektoren, og ville forsøke å få dem til å spille på lag for å lykkes.

Ingen vilje, ingen vei

Norge har gode forutsetninger for havvind, men på grunn av dype havområder ligger store deler av potensialet i den flytende varianten – flytende havvind, altså turbiner på flytende fundamenter som er ankret til bunn, og forbundet med hverandre og fastlandet med kraftkabler. Flytende havvind er kjent teknologi som kan bygges ut i løpet av noen få år og gi store mengder kraft, men den er såkalt «umoden». Det vil si at leverandørkjedene er lite utviklet, produksjonen ennå på småskalanivå, og dermed dyr. De første prosjektene i Norge i 2030 vil koste om lag en krone og femti øre per kilowattime. Med flere prosjekter og dermed skala på produksjon og leverandørkjeder vil kostnadene falle dramatisk – faktisk med så mye som 2/3 fram til 2050, ifølge DNVs prognoser.

Uten prosjekter og utbygginger blir det likevel ingen kostnadsfall. Ingen vilje, ingen vei. 

Uten målene å støtte seg på underveis, er det lite i omstillingspolitikken som gir mening.

Geir Ramnefjell
Spaltist

Norsk olje og gassvirksomhet på sin side skal kutte 50 prosent av sine produksjonsutslipp fram mot 2030, og nesten alle produksjonsutslipp fram mot 2050. Dette målet er ikke bare viktig for næringen selv, men for Norges mulighet til å lykkes med klimamålene. Petroleumssektoren står for nær en fjerdedel av Norges samlede utslipp. Utslippskutt i petroleumssektoren skjer ved elektrifisering med kraft fra land. I møte med et krympende kraftoverskudd, og utsikter til kraftunderskudd etter 2027, ser det ut til å bli stadig vanskeligere.

Vårt forslag forsøker å forene målene. Petroleumsindustrien bidrar til finansiering av flytende havvind gjennom for eksempel CO2-avgift, el-avgift eller på annen måte, og får dekket sitt behov for kraft for elektrifisering. Finansieringen tildeles etter konkurranse, som sikrer lavest mulig kostnad og mest mulig havvind for pengene. Målet er å bidra til at havvind blir billigere. I tillegg er forslaget laget for å kunne gi kraftforedlende industri på land langsiktige kraftavtaler til lave priser.

Glemte jeg å si at det også legger til rette for utslippskutt som bidrar til å nå klimamålene? Det er nemlig sluttpunktet i denne historien, men også begynnelsen. Klimamålene er et mål, men også et middel. Uten målene å støtte seg på underveis, er det lite i omstillingspolitikken som gir mening.