EU-debatten må ta utgangspunkt i dagens realiteter og muligheter

Vanlige argumenter

Fra Nei-siden argumenteres det fortsatt, som i 1994, om tap av selvråderetten og byråkratisk styre fra Brussel. Men samarbeid vil de ha, uten medbestemmelsesrett. Det er tap av selvråderett, eller sagt på en annen måte: Rett til isolasjon – å være seg selv nok.

27 land i Europa, herunder våre nordiske naboer, ser det mer overordnete og prinsipielle ved samarbeidet. De har lagt til grunn at medlemskap betyr medbestemmelse – det vil si bruk av selvråderett til å delta i samarbeid fordi det tjener landets interesser – og at EUs formål er å ivareta medlemslandenes interesser. Hva er så særegent med Norge at vi kan stille oss på siden? Da er det et paradoks at vi de siste årene har sett en stadig sterkere forståelse hos norske politikere for behovet for mer samarbeid – men det skjer i det stille, basert på en ad hoc-mentalitet. 

Enhver ny debatt om vårt samarbeid med EU og medlemskap må basere seg på fakta, ikke på følelser.

Siri Sletner
Spaltist

Et annet argument som også fremføres, er at avstanden mellom borgere og beslutningstagere er stort i EU. Dette har Svein Roald Hansen kommentert godt i et debattinnlegg i Altinget. Når EU fatter vedtak, er det de nasjonale politikerne i «rådsformasjon» som beslutter, basert på grundig utredning utført av blant annet nasjonale eksperter. Uttrykket «avstand» må i denne sammenhengen forståes geografisk. Fordi avstand til den norske stats- og kommuneforvaltningen er tidvis like langt borte. Etter min fratreden fra den norske sentraladministrasjon, ser jeg bedre den lange avstand mellom meg som borger og norske myndigheter. Har noen forsøkt å ringe Statsforvalteren i Oslo, eller kommuneadministrasjonen i en kommune?

Andre argument som fremføres, er at vi vil være godt tjent med en handelsavtale fremfor EØS-avtalen. Når dette diskuteres, kan vi jo se til Storbritannia og brexit, selv om det ikke er sammenlignbart. Vi er meget forskjellige både økonomisk og politisk, og har svært forskjellige samfunnsmodeller. Uansett har det nå gradvis begynt å synke inn hos britene: Brexit ble ikke som lovet, og konsekvensene både økonomisk og praktisk er krevende, både for vanlige folk og næringslivet. Dyrtid og økonomiske nedgangstider merkes sterkere der. Dagens britiske regjering ser at de tjener på samarbeid med EU, og tilstreber en gradvis «gjenoppretting» av omfattende samarbeid. 

Handelsavtale i stedet for EØS-avtalen

Noen spør om vi kan beholde EØS-avtalen mens vi forhandler alternativ tilknytningsform til EU, i dette tilfellet en handelsavtale? Dette skulle gi oss mulighet til å vurdere det beste alternativet.

Hva er så særegent med Norge at vi kan stille oss på siden?

Siri Sletner
Spaltist

Interessant ønsketenkning. Her holder det å se til Storbritannia. Meldingen fra EU var klar: Først forhandles utmeldelse av EU, deretter handelsavtale. Således må vi først melde oss ut av EØS-samarbeidet, for deretter å starte nye forhandlinger. Videre kan det ikke utelukkes at EU vil revurdere hele sitt forhold til Norge, og derfor si opp alle avtaler. Alle tilleggsavtaler er basert på vår spesielle tilknytning til EU gjennom EØS. 

Normalt vil ikke slike forhandlinger settes på et hurtigspor, så dette kan ta tid. Innholdet i en slik avtale vil defineres av EU. Visse premisser vil ligge til grunn:

• Det går ikke å være delvis innenfor og delvis utenfor det indre marked
• EU vil ikke akseptere bortvalg av én av de fire frihetene
• Er vi ute av det indre marked, er vi også ute av felles regelverksutvikling
• Våre handelsforbindelser vil ikke være like nære som i dag, nettopp på grunn av ulik konkurranse 

  De siste årene har vi sett en stadig sterkere forståelse hos norske politikere for behovet for mer samarbeid – men det skjer i det stille, basert på en ad hoc-mentalitet.

  Siri Sletner
  Spaltist

En handelsavtale omfatter, foruten toll, også gjeninnføring av tekniske handelshindre. Selv om vi opprettholder EUs lovgivning, vil ikke varer flyte fritt inn i EU. Det vil være grensekontroll, ulike standarder, sertifisering, veterinærkontroll, og tollprosedyrer. For våre eksportører er dette kostbare forhold regnet i tid og penger, fordi deres konkurrenter slipper. Selv om vi blir enige med EU om felles regler, stopper ikke dette grensekontroll og dokumentasjonskrav. Flere bedrifter vil kunne velge å etablere seg med datterselskap i EU, blant annet for bearbeiding av produkter, slik mange bedrifter i Storbritannia har valgt. Hva vil dette bety for industrisatsing i Norge? 

Interessant ønsketenkning. Her holder det å se til Storbritannia.

Siri Sletner
Spaltist

Avtale etter Sveits-modell

Mange husker vår frihandelsavtale med EF fra 1973 til 1994, og konsekvensene det hadde for norsk næringsliv. I denne perioden ble norske firma utsatt for dumpinganklager fra EF, spesielt på grunn av myndighetenes støtte med gunstige kraftavtaler. Dette gjaldt særlig norsk metallindustri, som er en betydelig og viktig eksportør. Bedriftene ble tvunget til å inngå minsteprisavtaler med EU, som førte til redusert konkurranseevne og tap av markedsandeler. Dette skapte usikkerhet hos industrien, både i forhold til investeringsbeslutninger og fastsettelse av pris. Dette bortfalt med EØS-avtalen. 

Hvis EØS-avtalen skulle bortfalle, vil vi selvfølgelig stå fritt til å kunne innføre eventuelle tiltak overfor norsk industri – men våre handelspartnere står fritt til å innføre mottiltak. 

Siri Sletner
Spaltist

Hvis EØS-avtalen skulle bortfalle, vil vi selvfølgelig stå fritt til å kunne innføre eventuelle tiltak overfor norsk industri – men våre handelspartnere står fritt til å innføre mottiltak. Et godt eksempel her er sjømatsektoren. Den er ikke en del av EØS, og på begynnelsen av 2000-tallet ble vi møtt med dumpinganklager og måtte inngå minsteprisavtaler. 

Er en Sveits-avtale et alternativ? Det er en løsning som kommer nærmest deltagelse i det indre marked, men uten fri etableringsrett eller adgang til markedet for tjenester. Sveits ønsket egentlig avtaler på 15 områder, men i dag har de kun avtaler på halvparten. Videre har de måttet godta avtaler på områder de ikke ønsket, blant annet landbruk, banksektor og transport. Samarbeidet er ikke dynamisk, slik EØS-avtalen er,der nytt eller oppgradert regelverk inkluderes fortløpende etter en prosedyre, men enhver oppgradering må forhandles separat. 

Videre har samarbeidet en giljotine-klausul: Hvis Sveits bryter én av de 120 avtalene, kan EU si opp alle. Vi husker sikkert at Sveits forsøkte å begrense arbeidsinnvandring fra EU, men at EU svarte med å lukke FoU-samarbeidet for Sveits. Sveits snudde og kom med i samarbeidet igjen.

Sveits ønsker samarbeid på enkelte andre områder, men EU krever at man får på plass en rammeavtale som omfatter dagens 120 avtaler. Som vi har kunnet følge i nyhetene, er dette fremdeles ikke løst, etter mer enn 10 år med samtaler. 

Europeisk samarbeid er avgjørende

En handelsavtale eller Sveits-modell vil aldri kunne dekke vårt omfattende samarbeid med EU, som har betydning ikke bare for norsk næringsliv, men også norske borgere, samt eksempelvis utdannings- og forskningsinstitusjoner. Samtidig må vi huske at vi alene ikke kan bestemme hvorledes vi vil organisere oss i forhold til EU – EU vil ha en helt avgjørende mening om hvorledes de ønsker å innrette et samarbeid med Norge. Kanskje bare på energi- og fiskeriområdet? 

Viktigst av alt er at vi i dagens Europa står overfor økt sikkerhetspolitisk risiko og konsekvenser av klimaendringer. Dette tilsier en ny tilnærming til europeisk samarbeid.

Siri Sletner
Spaltist

Men viktigst av alt er at vi i dagens Europa står overfor økt sikkerhetspolitisk risiko og konsekvenser av klimaendringer. Dette tilsier en ny tilnærming til europeisk samarbeid. Vi trenger våre samarbeidspartnere i Nato, EU og Norden mer enn noen gang, og det er helt avgjørende å sikre solidaritet med Norge når kriser oppstår.

Koronakommisjonens rapport viste at EUs innsats var avgjørende for å sikre Norge tilgang til vaksiner. Dette er ikke noe som kan tas for gitt, og det understreker den sterke egeninteresse vi har i et tett og tillitsfullt samarbeid med EU. Dette er noe vi bør ta innover oss i større grad når vi skal se fremtidige perspektiver i europeisk samarbeid. 

For å sikre varig fred i Europa trenger vi både Nato og EU, og samarbeidet mellom disse blir stadig viktigere.

Siri Sletner
Spaltist

Det er også viktig å vektlegge at Nato og EU har sikret fred i Europa i mer enn 70 år. I et Europa som hadde vært herjet av krig i århundrer. EU har sikret økonomisk og sosial utvikling som har vært avgjørende bidrag til å forebygge konflikter. Utvidelsen mot øst i 2004 har ytterligere styrket stabilitet og økonomisk utvikling. Dette er av stor betydning når vi i dag opplever aggresjon fra den store nabo i øst. For å sikre varig fred i Europa trenger vi både Nato og EU, og samarbeidet mellom disse blir stadig viktigere.

Til slutt, la meg sitere fra DNs leder 16. juni: «...men de store beslutningene som vil sette rammene for nordmenns liv i tiår fremover gjøres nå av utenlandske politikere i fora Norge ikke er med i. Det norske utenforskapet i Europa er og forblir demokratisk selvskading.»