Følelser, fakta og formuesskatt

Formuesskatten er en av de eldste skattene vi har. Den oppstod allerede i 1789, som en engangsavgift på formue, for å dekke forsvarsutgifter til Danmark-Norge. Fra og med 1890-tallet har den eksistert som en årlig avgift på formue og ble sammen med inntektsskatten avgjørende for å sikre et viktig prinsipp vi har lagt til grunn for det norske skattesystemet, nemlig at vi skal skattes etter evne. 

Det er få nye argumenter eller eksempler som underbygger den påståtte ødeleggende effekten skatten har.

Hannah Gitmark
Spaltist

Formuesskatten er fremdeles svært viktig for omfordeling. Formue er i dag langt skjevere fordelt enn inntekt. Formuesskatten bidrar dessuten med betydelige inntekter til fellesskapet. I 2023 var inntektene fra formuesskatten 30,4 milliarder kroner, mer enn det all barnetrygd kostet samme år, og det dobbelte av Norges bidrag til Ukraina. Formuesskatten er også viktig for effektiviteten i skattesystemet. Dette poenget er ofte underkommunisert. Formuesskatten reduserer behovet for andre og mer skadelige skatter, som for eksempel inntektsskatt for selskaper og arbeidstakere. Å øke disse skattene for å dekke opp for redusert proveny ved en mindre formuesskatt, vil altså ha større negative konsekvenser enn å beholde formuesskatten.

Ikke alle er enige i at formuesskatten er en god skatt. Noen av landets rikeste har samlet seg i gruppa «aksjon for norsk eierskap» og driver denne våren en storstilt offensiv med patosfylte filmer og foredrag med bilder av fjorder og fjell, kraftige innlegg i debatten og høylytt misnøye over landets politikere. Formålet med kampanjen er å få fjernet all formuesskatten på aksjer og driftsmidler – det de selv kaller «arbeidende kapital». 

Få nye argumenter

Det er ikke første gang det er debatt om formuesskatt i landet. Det koordinerte trykket er imidlertid kraftigere enn tidligere. Initiativtakerne er villige til å bruke mange millioner kroner på aksjonen. Det etterlatte (ønskede?) inntrykket er at partiene som forsvarer formuesskatten kjører landets fremtid i grøfta.

Det er imidlertid få nye argumenter eller eksempler som underbygger den påståtte ødeleggende effekten skatten har. For hva vet vi egentlig om hvordan formuesskatten virker? Empirien er tydelig.

Hva vet vi egentlig om hvordan formuesskatten virker?

Hannah Gitmark
Spaltist

For det første: Det er eiere av solide og lønnsomme bedrifter som betaler formuesskatt. Det er naturlig, fordi de har selskaper som tjener penger og derfor øker i verdi. En studie av 70.000 små- og mellomstore bedrifter viser at selskaper med en hovedeier som betaler formuesskatt, er mer solide og har bedre likviditet, altså betalingsevne, enn andre. Gründere og eiere av vekstselskaper som mange er bekymret for, ser heller ikke ut til å være tynget av formuesskatt. Tvert imot gjør formuesskattens innretning i dag det mer attraktivt å investere i vekstbedrifter. Formuesskatten favoriserer gründervirksomhet i selskaper som ikke er på børs, fordi slike selskaper gjennomgående har lave ligningsverdier. Dermed er verdiene formuesskatten er basert på lave.

Gründere som starter med to tomme hender, vil ikke betale særlig formuesskatt før de har lykkes og fått betydelig formue. Og selv etter at formuen har økt, viser empirien at formuesskatten ikke er kvelende. En NHH-studie undersøkte i 2015 DNs liste over de såkalte gasellebedriftene, altså bedrifter som vokser raskt. Den viste at kun 4 av 10 betalte formuesskatt. Av disse betalte 9 av 10 mindre enn 25.000 kroner. For alle bedriftene under ett utgjorde formuesskatten kun 9,5 prosent av det eierne tok ut i utbytte. 

For det andre: Svært få eiere har store likviditetsproblemer. Forsvinnende få må tappe bedriften, altså ta ut mer utbytte enn det de faktisk går i overskudd, for å betale formuesskatt. Dette har vært undersøkt flere ganger, for eksempel i en studie fra Frisch-senteret blant eiere av små- og mellomstore bedrifter. Ifølge studien må bare to prosent av eierne tappe bedriften for å betjene skatten. Det eierne i studien i gjennomsnitt betaler i skatt, er 29.000 kroner i året. 

Formuesskatten er nesten en særnorsk skatt, men det er også rimelig særnorskt å ikke ha særlig skatt på eiendom eller arv.

Hannah Gitmark
Spaltist

For det tredje: Formuesskatten betales i all hovedsak av landets aller rikeste. I 2023 betalte nærmere 9 av 10 ikke formuesskatt. De med en formue på over 10 millioner kroner, fratrukket gjeld, utgjør én prosent av skatteyterne. Denne gruppa betaler 70 prosent av formuesskatten. Også dette viser tydelig at formuesskatten er et målrettet virkemiddel for å redusere ulikhet. Om politiske partier, NHO eller aksjonerende rike personer fra Vestlandet får gjennomslag for å fjerne formuesskatten på aksjer og driftsmidler, er resultatet altså økte formuer hos landets aller rikeste – og mer skatt for vanlige folk. 

Det er også viktig å ha med seg at det i dag er attraktivt å drive næringsvirksomhet i Norge. År etter år havner vi i toppen på Verdensbankens liste over hvor det er attraktivt å investere. Vi har heller ingen kapitalmangel, slik flere offentlige utvalg har konkludert med. Det er også ganske greit å være rik i Norge. Vi skattlegger privat eiendom; formue, arv og eiendom, i langt mindre grad enn andre land. Formuesskatten er nesten en særnorsk skatt, men det er også rimelig særnorskt å ikke ha særlig skatt på eiendom eller arv. Det er altså ingen grunn til å tro at norske formuende ikke kan fortsette å «bo i Norge og være med å skape og utvikle samfunnet», slik en av initiativtakerne bak aksjonen mot formuesskatt peker på de har «gjort i generasjoner» (implisitt; nå er det er omtrent umulig).

Det er også verdt å merke seg at det er økende internasjonal interesse om formuesbeskatning. G20 diskuterer sågar en global formuesskatt og har støtte fra flere land.