Gode og dårlige utslippskvoter

Klimautvalget 2050 la nylig fram sin rapport med mange gode vurderinger og spennende anbefalinger om hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050. I henhold til den norske klimaloven skal utslippene av klimagasser reduseres med 90–95 prosent (sammenlignet med 1990). En viktig problemstilling utvalget tar opp, er i hvilken grad Norge bør satse på kvotekjøp for å nå dette svært ambisiøse målet. Utvalget er generelt skeptisk, noe som kanskje kan virke overraskende med tanke på at både utvalgsleder og sentrale medlemmer er anerkjente økonomer.

Utvalget peker på to viktige grunner til denne skepsisen. Den ene handler om at kvotehandel er mindre aktuelt når utslippene skal nesten ned til null, og at vi må begynne omstillingen nå. Da kan det som virker billig på kort sikt (les: kvotekjøp) innebære økte kostnader på lengre sikt. Den andre grunnen til at utvalget er skeptisk, handler om miljøintegriteten til utslippskvoter. Jeg følger utvalget langt på vei, men skulle gjerne sett at de i større grad framsnakket kvotesystemet i EU, også fram mot 2050. 

Langt fra enkelt i praksis 

Ideen om kvotehandel er like enkel som den er genial. Politikerne bestemmer hvor mye utslippene skal reduseres, men overlater til markedet å bestemme hvordan. Noen tror det var Jens Stoltenberg som fant opp denne ideen. Det stemmer selvsagt ikke, selv om hans sammenligning med drikkebonger på fest er legendarisk. Stoltenberg studerte samfunnsøkonomi på Blindern, og lærte trolig om kvotehandel der. Så vidt jeg vet dukket ideen opp i økonomisk litteratur på slutten av 1960-tallet. 

Kvotehandel i praktisk politikk er langt fra enkelt, og hvorvidt det er genialt, er det delte meninger om.

Knut Einar Rosendahl
Spaltist

I praktisk politikk ble kvotehandel først tatt i bruk i USA, knyttet til Clean Air Act og bekjempelse av luftforurensning. Først forsiktig på 1970-tallet, og så i stor skala fra 1990 – knyttet til SO2-utslipp. Utslippene ble drastisk redusert i løpet av noen år, til langt lavere kostnader enn ventet. Rett og slett en suksesshistorie. Da Kyotoprotokollen kom på plass i 1997, var derfor USA (i likhet med Norge) en av pådriverne for internasjonal kvotehandel, mens EU var heller skeptisk. I dag er situasjonen helt motsatt, iallfall når det gjelder egen klimapolitikk. Mens kvotesystemet er hjørnesteinen i EUs klimapolitikk, er kvotehandel kun anvendt i enkelte stater på øst- og vestkysten av USA.

Kvotehandel i praktisk politikk er langt fra enkelt, og hvorvidt det er genialt, er det delte meninger om. Det fins mange slags utslippskvoter, og det kan være vanskelig å skille mellom gode og dårlige kvoter. Ikke minst er det viktig å skille mellom kvotesystem som virkemiddel i klimapolitikken, og kvotehandel mellom land. 

Tvilsom miljøintegritet i CDM-prosjekter

I Kyotoprotokollen fikk den grønne utviklingsmekanismen (CDM) en viktig rolle. Tanken var at industriland kunne erstatte dyre utslippskutt hjemme med billigere utslippskutt i utviklingsland, via et såkalt CDM-prosjekt. Jeg husker at jeg den gang var skeptisk til denne ordningen av mye de samme årsakene som Klimautvalget 2050 nå peker på. Miljøintegriteten til mange CDM-prosjekter har også vist seg å være tvilsom.

For eksempel ble det avdekket at CDM trolig førte til økte utslipp av HFK, som er en kraftig klimagass. Hva skyldes det? Mens vi i Norge er vant til å måtte betale for utslipp, innebar CDM at man ble betalt for å redusere utslipp. Dermed ble høye utslipp noe man kunne tjene penger på, gitt at utslippene kunne reduseres til en rimelig pris. Ved produksjon av kjølegassen HKFK-22 dannes klimagassen HFK-23. Ved å øke produksjonen av HKFK, med tilhørende utslipp av HFK, kunne man i neste omgang tjene store penger på å fjerne sistnevnte utslipp (via et CDM-prosjekt). Lønnsomheten ved produksjon av kjølegass økte altså som følge av CDM, og dermed økte produksjonen (og utslippene). Disse HFK-prosjektene utgjorde en stor del av de samlede CDM-prosjektene i starten.

Både EU og Norge stilte gradvis strengere krav til CDM-prosjekter, men det er genuint vanskelig å vite om utslippskuttene man betaler for, ville skjedd uansett. Det grunnleggende problemet er at utviklingslandene, der CDM-prosjektene fant sted, ikke hadde noe form for utslippstak i Kyotoprotokollen, noe også lederen for Kyoto-møtet (Raul Estrada-Oyuela) selv innrømmet i klartekst etter møtet. Dermed er det stor sannsynlighet for at CDM-ordningen isolert sett førte til høyere globale utslipp.