Grønne garantier er ingen garantist

Flere problematiske sider

Skal vi bremse klimaendringene og redusere global fattigdom, må alle dra i samme retning

For det første vil en slik praksis binde opp penger som burde gå til konkrete bistandstiltak. Dette vil gå på bekostning av de aller fattigste og mest sårbare, som i stor grad er barn og kvinner. Å ta midler fra bistand for å dekke tap i garantiordninger undergraver hele poenget med bistand, som er fattigdomsbekjempelse.

I tillegg bryter praksisen med et viktig prinsipp om addisjonell og gavebasert klimafinansiering. At Norge igjen velger å ta klimafinansiering fra bistandsbudsjettet er skuffende, og bidrar til vårt allerede dårlige internasjonale rykte som en nasjon rik på fossile brensler, men som ikke bidrar tilstrekkelig til grønn omstilling internasjonalt.

Klimafinansiering må være addisjonell, og i stor grad gavebasert, slik at den støtter utviklingsland uten å svekke deres evne til å møte andre behov. Gavebasert finansiering er avgjørende for å unngå økt gjeldsbyrde, særlig for mange klimasårbare land. 

Hårreisende

En videre utfordring med garantiordningen er nettopp det at Norge kun vil garantere for deler av et prosjekt. Det betyr at landet hvor prosjektet finner sted også må stille med en garanti, en såkalt motpartsgaranti.

En slik garanti blir liggende som en latent betalingsforpliktelse som vil slå ut dersom prosjektet går galt, noe som dessverre ikke er helt usannsynlig at skjer. Når 136 land allerede har et kritisk gjeldsnivå, for land som rapporterer klimautgifter til FN, går det 54 ganger mer til gjeldsbetjening enn til klimatiltak, sier det seg selv at å stille land i en situasjon med økte latente betalingsforpliktelser er svært utfordrende.

At Norge igjen velger å ta klimafinansiering fra bistandsbudsjettet er skuffende, og bidrar til vårt allerede dårlige internasjonale rykte som en nasjon rik på fossile brensler, men som ikke bidrar tilstrekkelig til grønn omstilling internasjonalt

Økt gjeldsbyrde fører til at land har mindre penger å investere i klima, i tillegg pålegger aktører som IMF og Verdensbank land i å for eksempel lete etter olje for å kunne møte sine betalingsforpliktelser. Med andre ord kan prosjekter som mislykkes ha en direkte negativ effekt både på befolkning og miljø.

At garantiordningen finansieres av bistandspenger blir enda mer hårreisende når man tar Klimainvesteringsfondet med i betraktningen. Dette fondet forvaltes av Norfund, og ble operativt i 2022. Fondets formål er å «bidra til å redusere eller unngå klimagassutslipp ved å investere i fornybar energi i utviklingsland med store utslipp fra kullkraft og annen fossil kraftproduksjon».

Klimainvesteringsfondet skal etter planen bygges opp til 10 milliarder kroner over fem år, gjennom at det årlig settes av en milliard fra Norfunds kapital og en milliard fra statsbudsjettet.   

De fem milliardene til Klimainvesteringsfondet skal etter planen også tas fra bistandsbudsjettet. Dette er kritikkverdig, ettersom lavere klimagassutslipp er et gode som kommer hele verden til gode, og dermed ikke bør anses som fattigdomsbekjempelse. Ikke minst er det en forpliktelse Norge har gjennom Parisavtalen, som sier at utviklede land skal bistå utviklingsland finansielt med å kutte utslipp og tilpasse seg klimaendringene.

Til tross for at bevilgningen til Klimainvesteringsfondet også går på kant med formålet for bistand, er den på mange måter det minste av to onder; disse pengene blir i hvert fall brukt, i den forstand at de blir investert. Dette står i stor kontrast til milliardene som finansierer garantiordningen for fornybar energi, som skal stå og vente på en konto i Norges Bank.

Misforstå meg rett, å sette av penger til risikoavlastning er og vil være nødvendig for garantiordningen når eventuelle tap vil forekomme. Men det er rett og slett skammelig at regjeringen ikke velger andre midler enn potten som skal være reservert til verdens fattige.  

Vondt verre

Mens vi lager garantier for private aktører som ønsker å investere i utviklingsland, står utviklingslandene uten noen garantist for den støtten de så sårt trenger

Denne erkjennelsen er vesentlig, men det er paradoksalt at det er akkurat bistandsmidler som brukes for å legge til rette for private investeringer, fremfor å støtte de som trenger det mest. Det er også pussig at Tvinnereim anerkjenner at bistand og private investeringer er to separate verktøy, samtidig som hun står inne for en ordning der private investeringer muliggjøres av nettopp bistandsmidler. 

Garantiordningen er med på vanne ut bistandsmidlene, og dermed også gjøre vondt verre for de allerede mest sårbare og fattige.

La det ikke være noen tvil, jeg heier på initiativ som er med på å øke mobiliseringen av klimafinansiering. Men mens vi lager garantier for private aktører som ønsker å investere i utviklingsland, står utviklingslandene uten noen garantist for den støtten de så sårt trenger.