Kirkens Nødhjelp: Har bunnen i venstresidens solidaritet falt ut?

Den 15 år gamle tverrpolitiske tradisjonen om at Norge gir én prosent av våre inntekter til mennesker som lever i fattigdom, krig og konflikt i verden er brutt. Det mangler 2,1 milliard kroner for å oppnå en prosent til bistand. Det er en liten del av det enorme finansielle handlingsrommet vi nå har med ekstra olje- og gassinntekter. Har bunnen i venstresidens solidaritet falt ut?

Denne regjeringen har gjort det til en regel mer enn et unntak å ikke innfri egne bistandsambisjoner.

Dagfinn Høybråten
Generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Da forslaget til statsbudsjett ble lagt frem 6. oktober så verden allerede mørk ut. Med rekordstore humanitære behov, hadde vi aldri sett et større gap mellom globale behov og tilgjengelige ressurser. På toppen av en voksende liste av humanitære kriser, konflikter, flom, jordskjelv, tørke, matkrise og klimakrise, kommer høy inflasjon og stor prisøkning globalt. Mennesker over hele verden opplever nå å få det betraktelig vanskeligere, og de som har det vanskeligst fra før rammes hardt.

Regjeringen bryter en årelang forpliktelse

Allerede dagen etter, den 7. oktober, ble bildet enda dystrere. Krigen på Gaza har så langt tatt over 15.000 menneskeliv. I lys av dette er det enda mer uforståelig at regjeringen bryter den årelange forpliktelsen om å bidra med 1 prosent til de som har minst – verdens fattigste og mest sårbare.

Går vi nærmere inn i tallene i bistandsbudsjettet, ser vi også at nettopp den potten som skal gå til humanitære kriser som vi har så mange av nå, har stått på stedet hvil i flere år.

I realiteten representerer dette en ganske betydelig nedgang, i lys av prisøkningen og inflasjonen globalt. 

Nå murres det om at også Norge er oss selv nærmest, og at vår solidaritet slutter ved Europas grenser.

Dagfinn Høybråten
Generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Samtidig har Norge tjent omtrent 334 milliarder kroner på Ukraina-krigen i ekstra olje- og gassinntekter, ifølge en fersk masteroppgave skrevet av Eirik Hjalte og Ida Elisabeth Uberg Gaasland (NHH). Den ekstra støtten til fattige land som rammes hardt av den samme krigen, den såkalte Sør-pakken, videreføres derimot ikke i statsbudsjettet for neste år. Resten av verden har lenge sett til Norge som et foregangsland på internasjonal bistand. Nå murres det om at også Norge er oss selv nærmest, og at vår solidaritet slutter ved Europas grenser. At nettopp Norge kutter i støtten kan få svært uheldige ringvirkninger.

Støre-budsjettene mangler den lovede 1 prosenten

I 2016 vedtok Stortinget at Norge skulle sette av 1 prosent i bistand, initiert av Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt. Da hadde Stortinget allerede i flere år, gjennom flere regjeringer, bevilget nettopp dette. Hvert eneste år de siste 15 årene, har skiftende politiske flertall holdt denne rettferdighetsfanen oppe, til tross for betydelige interne dragkamper. I Støre-regjeringens plattform vil de «bruke én prosent av bruttonasjonalinntekten til internasjonal innsats for å oppnå FN-målene om sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.» Likevel har begge statsbudsjettene Støre-regjeringen selv har hatt ansvar for å utforme i løpet av sin regjeringsperiode, manglet nettopp denne lovede 1 prosenten.

Løftebruddet rammer verdens fattigste og mennesker i humanitære kriser. Det rammer også Norges troverdighet internasjonalt, og motvirker ikke splittelsen mellom “Vesten og resten”.

Dagfinn Høybråten
Generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Denne regjeringen har dermed gjort det til en regel mer enn et unntak å ikke innfri egne bistandsambisjoner. Regjeringspartiene og SV valgte å overse fagbevegelsens og bistandsorganisasjonenes krav om internasjonal solidaritet. At heller ikke SV i år prioriterte dette høyt nok inn i budsjettforhandlingene er skuffende. Det er helt uforståelig i lys av de mange krisene som utspiller seg i verden nå. 

Nå starter arbeidet i regjeringen med 2025-budsjettet. Der må Arbeiderpartiet og Senterpartiet gå inn for å øke bevilgningen til humanitære kriser, videreføre den ekstra støtten til fattige land som rammes hardt av Ukraina-krigen, og sørge for at de innfrir egen politikk – nemlig sette av 1 prosent av Norges inntekter til bistand. Løftebruddet rammer verdens fattigste og mennesker i humanitære kriser. Det rammer også Norges troverdighet internasjonalt, og motvirker ikke splittelsen mellom «Vesten og resten».