Klimaforhandlingene er blitt større enn seg selv

En direkte foranledning for avspenningsmøter

Også som konfliktdempende møteplass og omdreiningspunkt er klimatoppmøtet nå helt unikt. I en verden som er stadig mer preget av konflikt og stormaktsrivalisering, hvor forholdet mellom USA og Kina – verdens største økonomier og utslippere – er dårligere enn på mange tiår, er klimatoppmøtet direkte foranledning for avspenningsmøter.

Klimaforhandlingene har en avkjølende effekt på den stigende geopolitiske gradestokken

Geir Ramnefjell
Spaltist

For to uker siden møttes Joe Biden og Xi Jinping for første gang på ett år. Det viktigste resultatet fra møtet var knyttet til klimatoppmøtet. Landene forpliktet seg til en tredobling i investeringer i fornybar energi innen 2030.

Dette målet om tredobling er en av hovedambisjonene i Dubai. USA og Kinas forhåndsavtale vil være en hjørnestein i forhandlingene. En enighet under toppmøtet vil være et vesentlig bidrag for framdrift i det internasjonale klimaarbeidet. Dette skjer i så fall med utgangspunkt i en avtale mellom to land som forsvarsanalytikere frykter kan havne i væpnet konflikt med hverandre om fire år – i 2027 – etter en mulig kinesisk invasjon i Taiwan. Det skulle nesten ikke være mulig.

Handler ikke bare om klimaendringer, men om global stabilitet

Klimaforhandlingene er dermed ikke bare en kald klut på en klode som blir varmere, det har også avkjølende effekt på den stigende geopolitiske gradestokken.

Det er selvsagt også fordi de to tingene henger sammen. Aktørene vet det. Samtidig som land og regioner kjemper for å sikre råvaretilgang, energiproduksjon og fungerende leverandørkjeder i verden som blir mindre globalisert og mer regionalisert, vet en at en stor grad av samarbeid likevel er helt nødvendig. Verdien av handelsforbindelsene på tvers av kontinentene er enorme, og aller størst og mest verdifulle er de som går mellom USA og Kina.

Klimatoppmøtene handler ikke lenger bare om klimaendringer i seg selv, men om global stabilitet

Geir Ramnefjell
Spaltist

Å opprettholde globale forbindelser og dempe rivalisering vil gjøre det lettere å nå klimamålene. I en presentasjon nylig hvor viseadministrerende direktør Lars Eirik Nicolaisen i Rystad Energy gikk gjennom analyser av verdens energiomstilling, viste han hvorfor selskapet mener det er innenfor rekkevidde å begrense oppvarmingen til mellom 1,6 og 1,9 grader. For å kunne stoppe på 1,6 grader trenger vi likevel samarbeid mellom Vesten og Kina, understreket han. 1,6 vil ikke la seg gjøre dersom leverandørkjeder kommer under for sterkt press.

Hvorfor dvele ved dette? Det er lett å miste motet og troen på framgang i internasjonale forhandlinger, når «verdenssamfunnet» på så mange måter ellers viser seg ute av stand til å løse problemer. Da er det desto viktigere å legge merke til, og anerkjenne, klimatoppmøtenes funksjon. De handler ikke lenger bare om klimaendringer i seg selv, men om global stabilitet. Klimatoppmøtene er blitt større enn seg selv.