Klimaforhandlingene er blitt større enn seg selv
FNs klimatoppmøte er viktigere enn noen gang. Klimaforhandlingene legger ikke bare en kald klut på en klode som blir varmere, de virker også avkjølende på den stigende geopolitiske gradestokken, skriver spaltist Geir Ramnefjell.
Geir Flaaen Ramnefjell
Sjef for myndighetsspørsmål i Deep Wind OffshoreDet «såkalte verdenssamfunnet» er en frase som gjerne brukes av en del som har arbeidet lenge med utenrikspolitiske spørsmål, og som er skuffet og desillusjonert av mangel på solidaritet og moralske rettesnorer i møte med internasjonale kriser.
Med rette, kan en vel si. Situasjonen i Israel og Palestina er blitt et slags skoleeksempel, selve brennpunktet for stadig mislykkede forsøk på felles problemløsning. Alle land har sine egne perspektiver, hjemlige politiske behov, allianser og interesser. Maktpolitikken på den internasjonale arenaen har den grunnleggende egenskap at alle har hensyn som er viktigere enn fellesgodet en forsøker å oppnå.
Klimaendringene kan ikke avfeies som uviktige
Altinget Klima og Energi har seks faste spaltister. De skriver innlegg om aktuelle politiske saker hver sjette uke. Dette er spaltistene:
- Bård Ludvig Thorheim, stortingsrepresentant (H) og medlem av energi- og miljøkomiteen.
- Ingrid Liland, nestleder i Miljøpartiet De Grønne.
- Knut Einar Rosendahl, professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen ved NMBU. Han forsker på miljø- og energiøkonomi, og leder det regjeringsutnevnte Teknisk beregningsutvalg for klima.
- Benedicte Solaas, direktør klima og miljø i Offshore Norge, og kommunestyrerepresentant (Ap) i Stavanger kommune.
- Marte Hansen Haugan, leder i Changemaker.
- Geir Ramnefjell, sjef for myndighetsspørsmål i Deep Wind Offshore. Tidligere politisk redaktør og politisk kommentator i Dagbladet.
De fysiske klimaendringene rammer riktig nok ulike deler av verden på forskjellige måter, og omstillingen treffer enkelte økonomier hardere enn andre. Både ansvar og effekter er skjevfordelt.
Overordnet sett rammer likevel klimaendringene alle. Konsekvensene har dessverre potensiale til å treffe så hardt at ingen egentlig kan regne med å slippe fra det uten betydelig risiko for skade på egne land og samfunn.
Men hva så? Verdens meteorologiorganisasjon meldte ved møtestart for klimatoppmøtet i Dubai torsdag at klimagassutslippene er rekordhøye, globale temperaturer rekordhøye og havnivåstigningen rekordhøy i 2023. Er ikke det et tegn på at klimaforhandlingene også er nytteløse?
Omstillingen går for sakte, men hvis en sammenlikner landenes forpliktelser til utslippskutt ved det mislykkede klimatoppmøtet i 2009 med forpliktelsene som landene har meldt inn i dag, ser en utviklingen. I 2009 ville samlede forpliktelser ta oss til 3,5 graders oppvarming, mens vi i dag er nede på 2,5 grader. Det er langt igjen, men framgangen er tydelig.
En direkte foranledning for avspenningsmøter
Også som konfliktdempende møteplass og omdreiningspunkt er klimatoppmøtet nå helt unikt. I en verden som er stadig mer preget av konflikt og stormaktsrivalisering, hvor forholdet mellom USA og Kina – verdens største økonomier og utslippere – er dårligere enn på mange tiår, er klimatoppmøtet direkte foranledning for avspenningsmøter.
Klimaforhandlingene har en avkjølende effekt på den stigende geopolitiske gradestokken
Geir Ramnefjell
Spaltist
For to uker siden møttes Joe Biden og Xi Jinping for første gang på ett år. Det viktigste resultatet fra møtet var knyttet til klimatoppmøtet. Landene forpliktet seg til en tredobling i investeringer i fornybar energi innen 2030.
Dette målet om tredobling er en av hovedambisjonene i Dubai. USA og Kinas forhåndsavtale vil være en hjørnestein i forhandlingene. En enighet under toppmøtet vil være et vesentlig bidrag for framdrift i det internasjonale klimaarbeidet. Dette skjer i så fall med utgangspunkt i en avtale mellom to land som forsvarsanalytikere frykter kan havne i væpnet konflikt med hverandre om fire år – i 2027 – etter en mulig kinesisk invasjon i Taiwan. Det skulle nesten ikke være mulig.
Handler ikke bare om klimaendringer, men om global stabilitet
Klimaforhandlingene er dermed ikke bare en kald klut på en klode som blir varmere, det har også avkjølende effekt på den stigende geopolitiske gradestokken.
Det er selvsagt også fordi de to tingene henger sammen. Aktørene vet det. Samtidig som land og regioner kjemper for å sikre råvaretilgang, energiproduksjon og fungerende leverandørkjeder i verden som blir mindre globalisert og mer regionalisert, vet en at en stor grad av samarbeid likevel er helt nødvendig. Verdien av handelsforbindelsene på tvers av kontinentene er enorme, og aller størst og mest verdifulle er de som går mellom USA og Kina.
Klimatoppmøtene handler ikke lenger bare om klimaendringer i seg selv, men om global stabilitet
Geir Ramnefjell
Spaltist
Å opprettholde globale forbindelser og dempe rivalisering vil gjøre det lettere å nå klimamålene. I en presentasjon nylig hvor viseadministrerende direktør Lars Eirik Nicolaisen i Rystad Energy gikk gjennom analyser av verdens energiomstilling, viste han hvorfor selskapet mener det er innenfor rekkevidde å begrense oppvarmingen til mellom 1,6 og 1,9 grader. For å kunne stoppe på 1,6 grader trenger vi likevel samarbeid mellom Vesten og Kina, understreket han. 1,6 vil ikke la seg gjøre dersom leverandørkjeder kommer under for sterkt press.
Hvorfor dvele ved dette? Det er lett å miste motet og troen på framgang i internasjonale forhandlinger, når «verdenssamfunnet» på så mange måter ellers viser seg ute av stand til å løse problemer. Da er det desto viktigere å legge merke til, og anerkjenne, klimatoppmøtenes funksjon. De handler ikke lenger bare om klimaendringer i seg selv, men om global stabilitet. Klimatoppmøtene er blitt større enn seg selv.