Krigens prøve av det internasjonale samfunnet

Det handler ikke om hvem man hadde sympati med før terrorangrepet eller hevnen.

Det handler om hva man skal gjøre nå etterpå; holde oss til reglene. Og det reglene er basert på: betingelsesløs humanisme.

Hvis ikke er ingen av delene noe verdt.

Følg de reglene man kjemper for

Mens krigen i Ukraina fortsatt raser, den som er omtalt som «krigen mellom autokrati og demokrati», har verden fått en ny krig å forholde seg til. 

Krig handler ikke bare om det man skal kjempe mot, men å sloss for det man skal kjempe for; en reglebasert verdensorden.

Jette F. Christensen
Statsviter og skribent

Hvordan det internasjonale samfunnet forholder seg til den, vil påvirke muligheten til å forsvare det som er angrepet i Ukraina. Krig handler ikke bare om det man skal kjempe mot, men å sloss for det man skal kjempe for; en regelbasert verdensorden.

Hvordan Hamas og den israelske regjeringen handler i dagene og ukene som kommer, krever mer av det internasjonale samfunnet enn tidligere. De siste årene har oppmerksomheten om det som har foregått i regionen vært relativt laber og overholdelse av rettsstatsprinsipper og folkerett har vært relativisert opp mot hva som er nyttig for å høste oppslutning hjemme.

Det er ikke en strategi som er mulig å opprettholde lenger. 

Dersom man mener alvor med at det er demokratiske spilleregler kampen står om i Ukraina, må de følges av de som ytrer det også i situasjonen i Israel og Gaza.

Jette F. Christensen
Statsviter og skribent

Dersom krigen i Ukraina reelt sett handler om forskjellen på autokrati og demokrati, må det internasjonale samfunnet stå opp for de spilleregler vi har laget sammen som skal gjelde i krig og konflikt.

Brudd på folkeretten og internasjonal lov må få konsekvenser alltid, uavhengig av hvem som begår dem.

Dersom man mener alvor med at det er demokratiske spilleregler kampen står om i Ukraina, må de følges av de som ytrer det også i situasjonen i Israel og Gaza. Hvordan kan det være troverdig at land som Frankrike og Tyskland i det ene øyeblikket kjemper for demokrati og i det andre øyeblikket forbyr demonstrasjoner?

Krigens retorikk

Samtidig med volden kjempes kampen om narrativet i Midtøsten.

Propagandaapparatet er så sterkt på begge sider at flere har blitt lurt av hva som faktisk skjer på bakken og videreformidlet og tatt avstand fra ting som ikke har skjedd. Eller vist bilder av hendelser på den ene siden som egentlig skjedde på den andre siden.

Mens dette skrives er det usikkerhet om hvem som sto bak angrepet som drepte flere hundre mennesker i Gaza. Nato har i sitt strategiske konsept at falske narrativ er en sikkerhetstrussel. Det er ikke uten grunn. Krigen blir allerede brukt i alt fra stormaktrivalisering til å øke influenseres inntjening.

Bruken av retorikk i det internasjonale samfunnet har også en betydning. For hvem er det som begår terrorhandlinger, kidnapper, dreper, bedriver kollektiv avstraffelse, holder mennesker som gissel eller bruker sivile som levende skjold? Det er ikke «israelerne». Det er den israelske regjeringen. Det er ikke «palestinerne». Det er Hamas.

Hvem var det som ble angrepet i terroren? Det var ikke den israelske regjeringen, det var uskyldige mennesker. Hvem betaler prisen i Gaza nå? Det er ikke Hamas, det er uskyldige mennesker.

Jette F. Christensen
Statsviter og skribent

Hvem var det som ble angrepet i terroren? Det var ikke den israelske regjeringen, det var uskyldige mennesker. Hvem betaler prisen i Gaza nå? Det er ikke Hamas, det er uskyldige mennesker. Men det internasjonale samfunnet har et ansvar som er langt større enn å bidra med analyser om årsakssammenheng på de grusomme situasjonene uskyldige mennesker på begge sider opplever nå.

Fordømmelsen av terroren, forklaringen på angrepet og forklaringen på svikten i israelsk etterretning som gjorde at det menneskefiendtlige terrorangrepet i Tel Aviv ikke ble avverget, er ikke det viktigste bidraget det internasjonale samfunnet gir nå.

Det viktigste bidraget er løsning, beskrive handlingene ut fra internasjonal rett og dømme dem deretter.  

Terror og hevn – på vegne av hvem?

To dager før angrepet marsjerte jeg sammen med tusenvis av kvinner fra palestinsk og israelsk side i Jerusalem. De hadde samlet ambassadører, EU, FN, statsvitere og støttespillere fra hele verden. Deres mål var ikke mer vold, terror eller bakkekrig. Deres mål var å få partene tilbake til forhandlingsbordet.

Motivasjonen var veldig enkel: israelerne ville ikke sende barna sine i militære for å beskytte ulovlige bosettere og opprettholde okkupasjon.

Dagen etter vi dro fra hverandre brøt terroren løs. På begge sider er dette mennesker som har vært sviktet av sine ledere i årevis.

Jette F. Christensen
Statsviter og skribent

Palestinerne ville ha slutt på okkupasjonen, stoppe volden og vise sine sønner at det finnes et alternativ til apati. Dagen etter vi dro fra hverandre brøt terroren løs. På begge sider er dette mennesker som har vært sviktet av sine ledere i årevis. Fordi ingen av lederne har noe å tjene på å få slutt på deres lidelser. Denne krigen må markere en slutt på det.

Det er veldig lite som får meg til å tro at damene fra markeringen sitt ønske fra det internasjonale samfunnet er å støtte muligheter for hevn.

Oppgjøret kommer

Oppgjøret israelerne kommer til å ta med sin egen regjering, er allerede begynt. Den viktigste oppgaven en stat har er å beskytte sine borgere. Den prøven besto de ikke. Selv om man en tid fremover vil oppleve en «rally around the flag»-effekt, som ofte inntreffer ved eksterne trusler, vil dette få konsekvenser for det sittende styret. 

Oppgjøret israelerne kommer til å ta med sin egen regjering er allerede begynt. Den viktigste oppgaven en stat har er å beskytte sine borgere. Den prøven besto de ikke.

Jette F. Christensen
Statsviter og skribent

Hvis argumentet for muren, de store utgiftene på etterretning og de menneskelige ressursene som blir brukt til å beskytte settlere og grensekontroller ikke lar seg omsette i trygghet, er det lite som taler for at israelere vil godta at dagens situasjon kan fortsette. Men den krigsutsatte befolkningen kan ikke bli overlatt til seg selv.

På begge sider har man lenge etterspurt internasjonalt engasjement for å løse konflikten. Det er nå. Det internasjonale samfunnets evne til å overholde de regler vi har satt for oss selv, er avgjørende for vår felles sikkerhet og institusjonenes legitimitet.

Og om konseptet humanisme noen gang skal ha en relevans, må det brukes nå.