Politikerne bør «tenke litt som Nav»

Økte sosiale forskjeller

Etter rundene med eldre legemidler må man få time hos en nevrolog eller sykehuslege. Disse legene er «portvokterne» og de eneste som har myndighet til å søke refusjon for de nye legemidlene, dette til tross for at de nye behandlingene er anbefalt som et av førstevalgene i de internasjonale retningslinjene for migrene.

Hele denne prosessen kan ta over ett år og være både ressurs- og tidkrevende. Først og fremst for den som er syk, men også for deres pårørende. Migrene rammer i tillegg yngre mennesker, og spesielt kvinner, som er midt i studieforløp, tidlig karriere eller familieetablering. Migrene topper for øvrig listen over årsaker til sykmeldt éndagsfravær.

Dagens system bidrar åpenbart til økte sosiale forskjeller.

Et slikt system begrenser muligens statens legemiddelutgifter, men det rammer pasientene hardt og er neppe noe samfunnet som helhet tjener på. Spesielt vanskelig er dette for de med dårlig økonomi, som ikke har råd til å kjøpe beste behandling selv, og på den måten få den anbefalte behandlingen langt raskere. Dagens system bidrar åpenbart til økte sosiale forskjeller.

Samfunnsverdien av investeringer i helse

Ville raskest og enklest mulig tilgang til riktig behandling for den enkelte få høyere prioritet dersom, for eksempel, Nav sitt perspektiv var en del av beslutningsgrunnlaget? Vi mener ikke at Nav skal inkluderes i beslutningsprosessen for nye legemidler, men vi mener det er på høy tid å tenke mer helhetlig.

For mens arbeidsgivere i stadig større grad dekker helseforsikring og vaksinasjon for sine ansatte, nettopp for å for å få sine ansatte tilbake i arbeid raskest mulig og redusere sykefraværet, så tas dette ikke hensyn til når staten vurderer verdien av helsetiltak. En bærekraftig velferdsstat er avhengig av flest mulig i arbeid for å kunne ta vare på dem som ikke er i stand til å arbeide.

Kantar’s Helsebarometer viser at mange mener det går i feil retning. Nær 60 prosent svarer at de er bekymret for å måtte betale for dyre legemidler selv dersom de skulle bli syke, og 64 prosent har ikke tillit til at det offentlige vil tilby de helsetjenestene man behøver som eldre. En lang rekke medieoppslag viser at mange selv må finansiere behandling av alvorlig sykdom. Sannsynligvis er dette toppen av et isfjell.

Holde befolkningen i arbeid

Det er derfor ikke uten grunn at mange venter spent på regjeringens nye stortingsmelding for prioritering i helsetjenesten, som er bebudet i begynnelsen av 2025. Et viktig spørsmål er nemlig om bruken av helsekronene skal vurderes med et helsetjenesteperspektiv, som inkluderer nytte og ressursbruk i helsetjenesten, eller med et samfunnsperspektiv som også inkluderer nytte og ressursbruk for samfunnet.

Flere tunge utredninger peker på at det å holde befolkningen i arbeid blir avgjørende for hvor godt Norge vil håndtere utfordringene vi står overfor.

Flere tunge utredninger, som Helsepersonellkommisjonen og Perspektivmeldingen, peker på at det å holde befolkningen i arbeid blir avgjørende for hvor godt Norge vil håndtere utfordringene vi står overfor de neste tiårene.

I alle tilfeller er vi avhengig av å tenke nytt og langt mer helhetlig. Vi oppfordrer derfor politikerne til å «tenke litt som Nav» når de skal diskutere og vedta den nye prioriteringsmeldingen for helsetjenesten. Et godt sted å starte er å åpne for å ta hensyn til samfunnsverdien av investeringene vi gjør i helsetjenesten og i innovativ medisinsk behandling.

Målet bør være å sikre en bærekraftig velferdsstat, gjenvinne tilliten til den offentlige helsetjenesten og samtidig bidra til at så mange som mulig deltar aktivt i samfunns- og arbeidslivet – i stedet for å stå utenfor.