Thorheim (H): Brøl løve! Er dagens stortingsrepresentanter mange ganger mer demokratiske enn før?

På tidlig 1990-tallet ble det fremmet kun omtrent 50 representantforslag i året. Det var også en tid hvor det ble gjennomført maktutredninger. Det sentrale spørsmålet man søkte svar på var om makten i samfunnet reelt sett lå blant de folkevalgte, eller andre steder. Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl gjennomførte flere reformer av Stortingets arbeidsform med mål å revitalisere kvessingen av meninger, og samtidig minske avstanden mellom debattene inne i salen og livet på utsiden.

Hun innførte blant annet spontanspørretimen hvor regjeringen må møte og svare på direkten på opposisjonens uanmeldte spørsmål i stortingssalen på onsdager. I 1996 konkluderte professor Trond Nordby, i en forskningsartikkel under overskriften «Brøl, løve!», med at Stortinget, også reelt sett, har stor politisk makt. Men for å utøve makten, mente han, må man være seg bevisst hvordan man skal brøle, altså benytte virkemidlene riktig.

Dokument 8-rekord 

Den mest markante utviklingen i arbeidsformen på Stortinget fra den gang og frem til i dag, er at særlig ett virkemiddel blir tatt langt mer i bruk. Representanters adgang til å fremme forslag, såkalte representantforslag eller dokument 8, har satt nye rekorder og utgjort i underkant av 300 årlig de siste tre årene, ifølge en utredning fra Stortingets utredningsseksjon. 

For å utøve makten, mente han, må man være seg bevisst hvordan man skal brøle, altså benytte virkemidlene riktig.

Bård Ludvig Thorheim
Stortingsrepresentant (H)

Betyr det at dagens stortingsrepresentanter er mange ganger mer demokratiske enn representantene for noen tiår siden? Er vi mange ganger mer hardtarbeidende? Eller har den eksplosjonsartede bruken av representantforslag også skyggesider og mindre flatterende forklaringer? 

En rask titt på dagsorden, eller kartlegging av representanters tidsbruk, vil jeg tippe viser at omtrent ¾ av det formelle stortingsarbeidets tid går med til behandling av representantforslag, siden de behandles omtrent identisk med eksempelvis lovsaker.

Stortingsregjereri?

Under tidligere tiders mindretallsregjeringer har det vært en debatt om ikke representantforslagene åpner opp for stortingsregjereri. Det siktes her til at Stortinget impulsivt vedtar politikk på løpende bånd som ikke på forhånd er faglig vurdert i departementene eller er gjennomtenkt i en helhetlig politikkutvikling for landet. Kristin Clemet har tatt opp at det stadig økende antallet anmodningsvedtak, altså vedtak av et stortingsflertall etter et fremsatt representantforslag, hindrer større og overordnede debatter. «Stortingsaktivisme» kan bidra til å flytte lovgivernes fokus vekk fra sine grunnleggende oppgaver og kan tåkelegge prinsipper om maktfordeling og ansvar.

For de siste årene synes det ikke å være en stor fare for slikt stortingsregjereri, selv om de prinsipielle innvendingene er relevante også for et mindre antall anmodningsvedtak. Omtrent 1 av 4 av representantforslagene munner ut i anmodningsvedtak. Så må det legges til at antallet varierer mye fra år til år og forholdstallet er vanskelig å anslå. Det må likevel bemerkes at forslagene gjerne er lite substansielle. Det hører til sjeldenhetene at representanter benytter seg av sin grunnlovfestede rett til å foreslå lover eller lovendringer. Omtrent ingen av forslagene er budsjettforslag.

Noen positive sider

De fleste representantforslagene er dermed deklamatoriske anmodninger om hva (som oftest) opposisjonen mener regjeringen bør gjøre, eller ikke bør gjøre. Ofte er det at regjeringen skal prioritere noe, utrede, vurdere, eller lage en plan. Symbolikken i at et stortingsflertall ikke er fornøyd med innsatsen til regjeringen på et område, er ofte viktigere enn selve oppfølingspunktene om hva regjeringen bør vurdere å gjøre i saken. 

Betyr det at dagens stortingsrepresentanter er mange ganger mer demokratiske enn representantene for noen tiår siden? Er vi mange ganger mer hardtarbeidende?

Bård Ludvig Thorheim
Stortingsrepresentant (H)

Den økte bruken av representantforslag har noen positive sider. Det kan tvinge resten av Stortinget til å diskutere saker som folk er opptatt av her og nå, og som regjeringen ikke vier oppmerksomhet. Et uventet flertall på tvers av blokkene i Stortinget kan avdekkes, eksempelvis slik som tilfelle er med ruspolitikken. Siden forslagene må voteres over kan forslagene iblant presse partier til å vise kortene i en sak hvor de helst ikke vil tilkjennegi et standpunkt for offentligheten.

Det er åpenbart positivt for demokratiet at opposisjonen har mekanismer i Stortinget for å få tydeliggjøre sine alternative prioriteringer, sammenlignet med de styrende partiene. Samtidig finnes det rike muligheter for å uttrykke slike standpunkt gjennom muntlige og skriftlige spørsmål, spontanspørretime, interpellasjoner og kommunikasjon gjennom media. Det står ikke på verktøyene.

Brekkstang for å komme i media 

Problemene med at representantforslagene tar over mesteparten av debatten i nasjonalforsamlingen er flere, og til dels alvorlige. Når representantforslag blir en brekkstang for å komme på i media om siste sak i nyhetshjulet, reduseres stortingssalen til en diskusjonsklubb om medieoverskrifter. Dette legger bånd på svært mye tid og ressurser for regjeringsapparatet, hver representant og partigruppe. Det fortrenger tid til å sette seg inn lovsaker, budsjettsaker og stortingsmeldinger som ideelt sett skal behandles så grundig at de står seg langt utover den enkelte representants virke. Vi må heller ikke glemme at det av grunnloven er tydelig hva hovedoppgavene er: Vedta lover og budsjetter og drive etterkontroll av regjeringen.

På tvers av vedtatt politikk

Ofte går representantforslagene på tvers av Stortingets tidligere vedtatte politikk. SV foreslo tidligere i år å stanse all ytterligere olje- og gassvirksomhet i Barentshavet. Man kan ha forståelse for at partiet vil markere sitt standpunkt, aktualisert av en FN-rapport eller skogbranner, eller at de måtte svelge en kamel i siste budsjettforlik med regjeringen. Men dersom politikken så impulsivt og enkelt skulle kunne endres, vil det være et meningsløst arbeid av Stortinget over mange år å utarbeide langsiktig politikk i form av forvaltningsplaner for Barentshavet, stortingsmeldinger for både klimapolitikk og olje og gassvirksomhet, som jevnlig justeres, men som sammenlagt legger rammene for en langsiktig norsk politikk som ivaretar flere hensyn.

Friske øyne

Det er selvsagt enkelt å avfeie andre partiers forslag som uviktige fordi man selv ikke er enig i dem. Det er ikke meningen. Og jeg har all mulig ydmykhet og respekt overfor andre og mer erfarne representanters meninger om bruken av representantforslag. Men som relativt ny på Stortinget har man fordelen av å se systemet med friske øyne. Derfor tror jeg diskusjonen har en verdi. Og kanskje har vi et presidentskap på Stortinget som vil interessere seg for problematikken og de prinsipielle sidene knyttet til organiseringen av arbeidet.

Vi må heller ikke glemme at det av grunnloven er tydelig hva hovedoppgavene er: Vedta lover og budsjetter og drive etterkontroll av regjeringen.

Bård Ludvig Thorheim
Stortingsrepresentant (H)

Hvordan brøle? 

Da Professor Trond Nordby, under overskriften «Brøl, løve!», hevdet at Stortinget har virkemidlene man trenger for å utøve makt og representere folkeviljen, siktet han til en rollefigur i Shakespeares «En midtsommernatts drøm». Shakespeares utvalgte rollefigur ønsket å imponere publikum ved å brøle kraftfullt som en løve. Men fikk det rådet at han ikke måtte brøle så høyt at han skremte vekk tilhørerne. Konklusjonen er, i skuespillet som for Stortinget, at det ikke kommer an på hvor høyt man brøler, men hvordan man brøler. Styrken måles kanskje ikke i størst antall representantforslag, men hvilke og hvordan. Oppfordringen til oss alle bør fremdeles være: Brøl, løve!