Mpox: Hvordan kortsiktig tenkning skaper globale utfordringer

Menneskeheten håndterer globale problemer knapt mer planmessig og forutseende enn en gruppe skjærer. Dette er den sentrale erkjennelsen fra den nåværende Mpox-krisen, utløst av den nye og antatt farligere virusvarianten Klade Ia, som nå har dukket opp i Sverige.

Spesielt de rike industrilandene synes kun å ha fokus på sine egne forsyningslagre, og deres medfølelse stopper ved utgangen av deres egne hjem. Symbolet på problemet er den «internasjonale folkehelsenødsituasjonen» som Verdens helseorganisasjon (WHO) erklærte forrige uke – for andre gang på to år.

Hovedårsaken til denne dobbeltkrisen er den kortsiktige internasjonale reaksjonen på den globale spredningen av viruset.

Ganske enkelt å begrense

Egentlig er Mpox-viruset ganske enkelt å begrense. Dette ble demonstrert ved den vellykkede undertrykkelsen av det internasjonale utbruddet i 2022. En pandemi etter mønsteret av de svært smittsomme influensa- og Sars-CoV-2-virusene er ekstremt usannsynlig. Dessuten finnes det allerede en godt tolerert og effektiv vaksine.

Den nye varianten av viruset viser imidlertid hvilke risikoer en utilstrekkelig internasjonal respons medfører.

Den nye varianten av viruset viser imidlertid hvilke risikoer en utilstrekkelig internasjonal respons medfører. For det første viser Mpox igjen at internasjonal politikk ofte snakker mye om «global handling», men at interessen i realiteten stopper ved inngangen til ens egen bolig.

For det andre kan et nyoppdaget virus, selv om det tilsynelatende virker ufarlig, gjøre helt uventede ting. Faren kommer derfor ikke bare fra Mpox, men også fra det neste, kanskje det neste etter der igjen, viruset.

Det globale sør alene om problemene

De rike industrilandene har gang på gang latt statene i det globale sør stå alene med ethvert problem, og dette utbruddet følger det samme mønsteret.

Da WHO 23. juli 2022 for første gang erklærte en «internasjonal folkehelsenødsituasjon» med henblikk på Mpox-viruset som spredte seg over landegrensene, hadde det allerede sirkulert blant mennesker i flere år. Denne første humane versjonen av viruset, kalt Klade IIb, ble først lagt merke til i 2017 på grunn av et større utbrudd i Nigeria.

Men også dette var bare et trinn i utviklingen av viruset. Siden oppdagelsen midt på 1900-tallet, hadde appekopper vært en dyresykdom som bare sjelden smittet mennesker. Mpox-virusets evne til tidvis å infisere mennesker, sammen med dets slektskap med det menneskelige koppeviruset, gjorde det til et potensielt farlig patogen. Da det i 2017 ble klart at viruset hadde utviklet evnen til å spre seg vedvarende fra menneske til menneske, var interessen utenfor Afrika likevel praktisk talt ikke-eksisterende.

Oppmerksomhet rundt det nye koppeviruset oppsto først da mennesker utenfor Afrika begynte å bli smittet.

Oppmerksomhet rundt det nye koppeviruset oppsto først da mennesker utenfor Afrika begynte å bli smittet. Den «internasjonale folkehelsenødsituasjonen» som WHO deretter erklærte, er ikke bare et alarmsignal, men en administrativ handling som skal gjøre bekjempelsen av utbruddet mer effektiv og enhetlig på tvers av landegrenser.

En global respons, med andre ord. Men globalt var det på ingen måte. Da nødsituasjonen ble avsluttet 11. mai 2023, var problemet utenfor Afrika bare provisorisk feid under teppet.

Det globale sviket

Problemet var ikke løst. I virkeligheten var situasjonen som følger: Den nye Klade IIb sirkulerer på lavt nivå, men fortsatt over hele verden, spesielt i dets vestafrikanske opprinnelsesområde. Samtidig hopper den som anses som mer dødelig, Klade I, i Sentral-Afrika stadig over til mennesker.

Begge var, og er, ikke smittsomme nok til å spre seg ukontrollert globalt. Men i sammenheng med Covid-19-pandemien, vil mange nok huske at spesielt nyoppdagede virus av og til kan frembringe mer smittsomme og farligere varianter.

I denne sammenhengen er det globale sviket i å gi stater i de afrikanske endemiske områdene penger, materiell og støtte mot den nye sykdommen, usedvanlig uforsvarlig.

Den antatte suksessen mot Mpox, da det svært korte utbruddet med bare noen få dødsfall ble ansett som beseiret, skyldtes bare to heldige omstendigheter. Den internasjonalt sirkulerende Klade IIb var så lite smittsom at viruset bare kunne spre seg vedvarende under svært spesifikke forhold i en svært liten gruppe. Dette gjorde det enkelt å målrette tiltak mot det.

Ustabil region

Den raske avslutningen av den internasjonale bekjempelsen etterlot imidlertid viruset med to bakdører for å komme tilbake, mer smittsomt og farligere.

Ved siden av Klade IIb, som fortsatt sirkulerer blant mennesker, var Klade I, som stadig dukker opp blant mennesker i Sentral-Afrika, også klar. Sistnevnte klarte i 2023 å overføre seg fra menneske til menneske – og nå har det første tilfellet utenfor Afrika blitt rapportert.

Det globale sør ser ut til kun å være verdt en tanke når noen europeere får blemmer på baken.

Sannheten er at det er lettere sagt enn gjort å gjøre noe med Mpox i Sentral- og Vest-Afrika. Sykdommens opprinnelsesregion er politisk ustabil og stadig åsted for væpnede konflikter. For de berørte statene er Mpox bare ett av mange helseproblemer, og ikke det viktigste. Men hvor var forsøket?

Det globale sør ser ut til kun å være verdt en tanke når noen europeere får blemmer på baken. Det var i hvert fall budskapet fra Mpox-nødsituasjonen i 2022.

Industrilandene må bidra

Den nyutropte folkehelsenødsituasjonen fra WHO refererer i det minste til utbruddet i Sentral-Afrika, ikke til det ene tilfellet utenfor kontinentet. Den juridiske basisen for erklæringen, de avtalte Internasjonale Helseforskriftene (IHR), inneholder også nå en bestemmelse om at industrilandene skal bidra ved utbrudd i det globale sør.

Deres første impuls vil være å skaffe så mange doser som mulig for sin egen befolkning.

Den første testen på dette er vaksinen mot Mpox. De berørte statene vurderer at de trenger rundt ti millioner vaksinedoser. De rike industrilandene må stille tilstrekkelige mengder til disposisjon slik at det pågående utbruddet i Sentral-Afrika kan bekjempes. Deres første impuls vil, som under Covid-19-pandemien, være å skaffe så mange doser som mulig for sin egen befolkning.

Mpox-dobbeltkrisen viser imidlertid som aldri før at denne egoistiske tilnærmingen ikke fungerer. Skal vi lære av denne krisen og handle globalt, eller vil vi nok en gang samle på våre egne ressurser som en flokk skjærer?