COP28: fiasko eller suksess?

Norge må bidra mer til tap og skade 

Så spoler vi tilbake til første dag av klimatoppmøtet hvor en allerede da fikk et av de viktigste vedtakene gjennomført. Bestemmelsen om et fond for tap og skade, som skal gi økonomisk støtte til utviklingsland som er særlig utsatt for de verste konsekvensene som følge av klimaendringer.

Det er helt essensielt at Norge, som alle andre land, må følge opp signalene som et klimatoppmøte gir i form av tiltak på hjemmebane

Marte Hansen Haugan
Spaltist og Changemaker-leder

Vedtaket om tap og skade-fondet ble en viktig og nødvendig anerkjennelse av at rike land har et ansvar for å betale for skadene som de fattigste og mest klimasårbare landene står overfor, men den totale summen hittil, omtrent 700 millioner dollar, er ikke i nærheten av å møte behovene som estimeres til $2400 milliarder årlig innen 2030 av det internasjonale energibyrået. 

Norge spytter inn 25 millioner dollar til fondet i første omgang. Det er en grei start, men bidraget reflekterer hverken finansieringsbehovet som er nødvendig eller Norges historiske ansvar som et rikt oljeland. Pengene tas fra nysaldert bistandsbudsjett, og det er for dårlig. Norge må bidra med klimafinansiering uten at det tas fra penger som er ment til fattigdomsreduksjon.

Dette er et engangsbeløp fra Norge, og det er enda et usikkert tidsperspektiv på bidragene andre land har kommet med. Det er derfor essensielt at beløpene til fondet trappes opp i tiden fremover, og der må også Norge være en større bidragsyter. Til sammenligning åpnet De forente arabiske emirater gulvet med et bidrag på 100 millioner dollar, og USA annonserte at de skulle bidra med usle 17,5 millioner dollar, selv med tittelen som verdens største økonomi og klimaversting. 

Finansieringen strekker ikke til 

Selv om opprettelsen av tap og skade-fondet er en viktig seier, så hjelper det ikke dersom finansieringen ikke strekker til. Gjennomgående i alle forhandlingene ble spørsmålet om finansiering trukket opp. For det koster å gjennomføre en del av de klimatiltakene som er nødvendig, og det er noen land som har mye større kapasitet til å gjennomføre dem enn andre.

Det er også en stor sammenheng mellom at en del av landene som har stor kapasitet også har et historisk ansvar for klimagassutslippene. En av tingene som diskuteres mye er nettopp hvem disse landene er og til hvilken grad det er snakk om, og her er det store uenigheter i hvem som egentlig har mest ansvar.

Likevel er det slik at rike land har forpliktet seg gjennom Parisavtalen til å bidra økonomisk til utviklingsland slik at de også kan gjennomføre klimatiltak og tilpasse seg klimaendringene. Det velkjente $100-mrd målet som rike land skulle spytte inn penger i har ikke blitt nådd slik målsettingen var.

Rike land har ikke levert på sine lovnader om klimafinansiering og det gjenstår en stor jobb med å bygge opp den internasjonale tilliten. En viktig del av det handler da om at det må ligge mer penger på bordet.

Et møte preget av solidaritet for Palestina 

Et klimatoppmøte inneholder mer enn bare forhandlinger i store møterom. Konferanseområdet er gigantisk, og det er hundrevis av arrangementer og aksjoner man kan delta på. Det har vært over 100.000 innom området i løpet av møtet og mye fokus på å påvirke det som skjer innenfor lukkede dører.

Det ble et sterkt øyeblikk da Palestina talte i sitt sluttinnlegg om at det er helt umulig å jobbe for klimatiltak mens en lever under okkupasjon

Marte Hansen Haugan
Spaltist og Changemaker-leder

Ytringsfriheten i De forente arabiske emirater er noe annet enn det vi er kjent med i  Norge, men inne på konferansen er det FN-regler som gjelder. Likevel var det store begrensninger på hva slags demonstrasjoner man kunne gjennomføre og hva som var lov til å si. Mange trosset likevel dette.

En ting ble tydelig, og det er den solidariteten som den internasjonale klima- og miljøbevegelsen visste for Palestina under hele klimatoppmøtet. Det var oppdateringer fra Gaza hver dag, og nesten alle innlegg som ble holdt av verdens største klimaorganisasjon, Climate Action Network (CAN), inneholdt ordene “våpenhvile nå”.

Under klimatoppmøtet så er staten Palestina en egen part i forhandlingene, og det ble et sterkt øyeblikk da de talte i sitt sluttinnlegg om at det er helt umulig å jobbe for klimatiltak mens en lever under okkupasjon. Det er tydelig at den internasjonale klimabevegelsen står opp mot uretter også utover konsekvensene av klimaendringene.

Mangel på menneskerettigheter 

Klimaendringene rammer skjevt, og vi vet at det er de mest utsatte gruppene og landene som opplever de verste konsekvensene. Klimakrisen forsterker også andre utfordringer knyttet til særlig menneskerettigheter. Det har vi erfart selv i Norge med et pågående menneskerettighetsbrudd for samene på Fosen.

Norge har vært en tydelig forkjemper for godt språk på menneskerettigheter under COP28, men når sluttresultatet kom var mye tatt ut. Det er utrolig synd, fordi det er ikke mulig å oppnå klimarettferdighet uten å legge menneskerettighetene til grunn. 

Norges dobbeltmoral gjennomskues 

Første uke av klimatoppmøtet fikk Norge utdelt 2. Plass av den lite flatterende prisen “Fossil of the day”. Prisen deles ut daglig under forhandlingene av Climate Action Network, og gis til landene som gjør mest for å bidra minst under klimaforhandlingene.

Norge mister all kredibilitet når vi fortsetter å være et oljeproduserende land som også planlegger for å åpne gruvedrift på sårbar havbunn

Marte Hansen Haugan
Spaltist og Changemaker-leder

Norge fikk prisen fordi det nå er flertall for å åpne opp for leting av mineraler på havbunnen. Denne verstingprisen ble begrunnet i at Norge unnskylder gruvedrift på havbunnen som et argument for mineraler som er nødvendig i det grønne skiftet, og kaller prosjektet for grønnvasking. Det er ikke rart Norge får denne prisen når en velger å overkjøre alle miljøfaglige råd. Det norske sivilsamfunnet har sagt tydelig ifra om at det er uakseptabelt, og nå gjennomskuer det internasjonale sivilsamfunnet Norges dobbeltmoral også. 

Norge valgte også å gi særskilte «badge» til blant annet Aker, Equinor og Yara på møtet. Det gjorde at næringslivet hadde tilgang til møter og forhandlinger som vi i sivilsamfunnet ikke hadde. Oljelobbyen har åpenbart egeninteresser i å være tilstede på klimaforhandlingene, når de fortsatt baserer majoriteten av virksomheten sin på olje og gass. Det er en tydelig skjev maktbalanse når en gir slik ulik tilgang på forhandlingsrommene, og Norges dobbeltmoral som oljenasjon skinner rett gjennom.

Norge har jobbet for flere gode saker på klimatoppmøtet, men mister all kredibilitet når vi fortsetter å være et oljeproduserende land som også planlegger for å åpne gruvedrift på sårbar havbunn som en del av det grønne skiftet. Nå må Norge sikre reelle klimatiltak dersom vi skal ha noe som helst kredibilitet internasjonalt, men også få til å nå klimamålene som vi har forpliktet oss til.