Du som ikke har egne minner fra 22. juli. Vi trenger deg

Dette er talen AUF-leder Astrid Hoem holdt på 22. juli-markeringen i Oslo, 13 år etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya. 

Det føles som om alle ord har blitt sagt. Men hva er det vi husker? I tretten år har vi levd i tida etter. Selv om vi helst skulle ønske at tida stoppa opp rett før. 

De ble drept, men de lever videre i oss. I smilet vi aldri glemmer. I lengselen etter å holde rundt dem. I savnet etter å få vite hvem de skulle ha blitt.

Astrid Hoem
AUF-leder

For de var her med oss før bomba smalt. Etterpå var de drept. De var her sammen med oss før skuddene traff. Etterpå var de drept

77 mennesker som var her før, men som ble frarøvet all tida etter. De er her ikke mer.

Fordi en mann mente han hadde rett til å bombe folk som var på jobb for demokratiet. Mente han hadde rett til å skyte ungdommer for deres meninger. Etterpå ble ingenting slik det var.

Dagene gikk, men uten de som var hverdagen vår. De ble drept, men de lever videre i oss. I smilet vi aldri glemmer. I lengselen etter å holde rundt dem. I savnet etter å få vite hvem de skulle ha blitt.

Minnene om de som ble drept lever i oss, men de må også leve i handlingene våre. For oss som var der da det skjedde. For alle som ble frarøvet sine kjæreste. Vi som lever med synlige arr og usynlige sår. For oss finnes det et før og et etter 22. juli.

Men for en hel generasjon født og vokst opp etter 2011, finnes det kun et etter. Til deg som skal starte på ungdomsskolen i høst, som ble født i 2011. Nesten like gammel nå, som de yngste som ble drept var. Eller du som skal starte på videregående, som var 3 år da vi sprang for livet på kjærlighetsstien, men som er like gammel nå, som vi var da vi gjemte oss fra skuddene.

Tidligere i år ble det avdekket at flere tenåringer planla terror i Norge. Flere av dem høyreekstreme. Folk som ble født i 2011 planlegger terror 13 år etter. I årene som har gått har vi reist minnesmerker for å aldri glemme historien. Men når skal vi begynne å lære av den?

Flere ganger man burde ha ropt høyt, har mange tiet. Har du vært en av dem? 

Astrid Hoem
AUF-leder

Vi trenger deg. Du som ikke har egne minner fra 22.juli, men som kan være med å skrive historien videre. Tretten år etter terrorangrepet, så føles det som alle ord har blitt sagt. Men hva er det vi husker?

Jeg husker hva du lovte oss da du løfta rosa di i rosetoget. Du lovte oss å aldri glemme. Du lovte oss at det aldri skulle skje igjen. Du lovte oss å aldri tie. Men det har skjedd igjen.

Angrepet på Al-Noor moskeen. Terroren mot skeive som feira kjærligheten.

Flere ganger man burde ha ropt høyt, har mange tiet. Har du vært en av dem? Eller har du hevet stemmen når det trengtes? For du får ikke lov til å gå der å glemme. Du er en del av vår felles hukommelse. Det du gjør i dag, det er arven du gir videre til generasjonene etter deg. Nå trenger vi at du husker at du holder løftet ditt. For det er alvor nå.

Nå er tida vi må forstå at å være stille ikke nødvendigvis betyr fred. Er det noe vi vet fra historien vår så er det at ekstreme kan snike seg inn i hverdagen vår uten at vi klarer å stanse det. For ekstremismen viser seg ikke bare i skudd. Det kan vise seg i maktens korridorer, angripe demokratiene våre og frarøve friheten til oss alle. Hatet kan vise seg rundt middagsbordet, i skolegården. Når vi ikke sier i mot, så blir det ekstreme normalisert. Og kamper vi har måttet kjempet før, må kjempes igjen.

De ble drept 22.juli 2011 fordi en terrorist ikke ville gi dem mer tid. Tid til å kjempe videre for det de trodde på. Tid til å forandre verden. De fikk ikke mer tid, men det har vi.

For mange av oss er det et før og et etter 22.juli. Men for nye generasjoner er det kun et etter. 

Astrid Hoem
AUF-leder

Vår tid krever mer av oss. Det er tid for å heve stemmen mot urett. Tid for å kjempe enda hardere for det de trodde på. Nå er tiden for at vi må være modige. Tiden for å vise at de lever videre i handlingene våre. Aldri tro at vi ikke trenger deg. Vi trenger at du husker hva du lova oss. Og vi trenger at du som ikke har egne minner fra 22.juli kjemper sammen med oss.

For mange av oss er det et før og et etter 22.juli. Men for nye generasjoner er det kun et etter. Nå må vi skape et før og et etter i kampen mot ekstremismen. Før - da vi lot hatet forbigå i stillhet Etter - når vi aldri lot hatet få fred. Sånn at fremtiden kan se tilbake på oss og tenke de lærte av sin egen historie. De brukte tida de hadde til å skape en bedre verden.