Klimaministeren: 55 er ikke alltid 55. Så hvordan skal Norges klimamål egentlig forstås?
Det er ikke alltid slik i klimapolitikken at 55 nødvendigvis er 55. Norge har nemlig flere klimamål. Det er ikke for å forvirre, men for å gi retning på den omstillingen vi skal gjennom. Noen av målene må vi nå, andre bør vi nå, og enkelte har vi en ambisjon om å nå, skriver klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.
Andreas Bjelland Eriksen
Klima- og miljøminister (Ap)Det er nå litt over tre uke siden jeg tok over som klima- og miljøminister. Tre uker fylt med møter og samtaler om hvordan vi skal løse vår tids største utfordring, klima- og naturkrisen.
Samtaler om å bruke klær lenger, redusere matsvinn og ta vare på regnskogen, for å nevne noe.
I desember 2015 fikk vi Paris-avtalen. Alle verdens land ble enige om et mål for å stoppe den globale oppvarmingen. Målet skulle nås ved at det enkelte land påtok seg forpliktelser for å redusere utslippene.
Målene for å kutte utslipp og ta bedre vare på naturen er ambisiøse. Legitimiteten i klimapolitikken avhenger av at vi kan skape og bevare jobber og sørge for en rettferdig omstilling. De ulike klimamålene gir retning i omstillingen, og, ikke minst, de henger godt sammen.
Planen vår går opp!
Det går heldigvis an å ta vare på helheten i klimapolitikken, men det krever at vi følger opp de politiske målene vi har satt oss med konkrete tiltak. Det er ingen liten jobb.
Legitimiteten i klimapolitikken avhenger av at vi kan skape og bevare jobber og sørge for en rettferdig omstilling.
Andreas Bjelland Eriksen
Klima- og miljøminister
Regjeringens grønne bok, eller «Klimastatus og -plan», handler om hvordan vi skal gripe det an. Her beskriver vi hvordan vi vil kutte norske utslipp i tråd med forpliktelsene etter Parisavtalen. Og her er den virkelig gode nyheten: Planen går opp. Når alle tiltakene er gjennomført, så reduserer vi utslippene i ikke-kvotepliktig sektor med minst 50 prosent innen utgangen av dette tiåret.
Her vil sikkert mange stusse. Uansett hvordan du snur og vender på det, så er jo ikke 50 det samme som 55.
Og hvorfor dette begrepet ikke-kvotepliktig sektor?
Dette henger sammen med at vi samarbeider med våre naboland i EU om å kutte utslipp. Dette samarbeidet kan grovt sett deles i tre, kvotepliktig sektor, ikke-kvotepliktig sektor og opptak og utslipp fra skog og arealforvaltning. Summen av kutt i Norge, Island og Europa, innenfor disse tre kategoriene skal totalt sett gi 55 prosent utslippskutt innen 2030.
Kvotepliktige bedrifter kutter utslipp
Vår andel av kuttene innenfor ikke-kvotepliktig sektor tilsvarer en reduksjon på 50 prosent. Og mens ikke-kvotepliktige utslipp i utgangspunktet må kuttes hjemme, kan kvotepliktige utslipp i praksis kuttes hvor som helst i de europeiske landene som deltar i samarbeidet. Bedriftene i Europa må kjøpe kvoter for å kunne fortsette å slippe ut klimagasser.
Grovt sett kan de velge mellom å gjøre nettopp det, eller å investere i tiltak som reduserer egne utslipp. Og, hvis noen lurer, omfanget av kvoter, og dermed utslippene av klimagasser, fra bedriftene, har blitt og vil bli sterkt redusert i årene fremover. Utslippene fra alle kvotepliktige bedrifter i 2030 vil være 62 prosent lavere enn i 1990.
En konkurransefordel
Samarbeid er nødvendig på alle plan i klimapolitikken. Bindende forpliktelser på tvers av landegrenser må til om vi skal løse de store utfordringene vi står overfor, og Norge har vært en pådriver for sterkere innsats internasjonalt i mange tiår.
Men siden det å slippe ut CO2 blir en større og større kostnad, vil det alt-annet-likt være en konkurransefordel for norske bedrifter å redusere sine utslipp.
Andreas Bjelland Eriksen
Klima- og miljøminister
Det skal vi fortsatt være. Men siden det å slippe ut CO2 blir en større og større kostnad, vil det, alt annet likt, være en konkurransefordel for norske bedrifter å redusere sine utslipp.
Regjeringen har derfor satt seg et ambisiøst omstillingsmål, på toppen av det formelle FN-målet, som sier at mest mulig av 55-prosentmålet skal nås her hjemme. I praksis betyr dette at vi vil jobbe for å legge til rette for at også kvotepliktig næringsliv og industri i Norge reduserer sine utslipp. Elektrifiseringen av Melkøya, som kutter 800.000 tonn kvotepliktige CO2-utslipp, er et eksempel på et slikt tiltak. Vår forpliktelse etter Paris-avtalen og samarbeidsavtalene med EU krever ikke dette, men vi vil det.
Omstillingsmålet er ikke juridisk bindende
Omstillingsmålet er med andre ord ikke et mål vi absolutt må nå, det er ingen juridisk forpliktelse. I arbeidet med å følge det opp, må vi balansere ut andre viktige hensyn som tilgang på arbeidskraft, kapital og ikke minst nok ren og rimelig kraft.
Sagt på en annen måte: Vi skal gjøre det vi kan for å nå målet. Det er noe vi strekker oss etter for å sikre den langsiktige omstillingen av norsk økonomi. At vi klarer å omstille oss og styrker våre konkurransefortrinn er altså det avgjørende med dette målet, ikke nøyaktig når eller hvordan det nås. Jobben er uansett å erstatte fossil med fornybar energi og å ta bedre vare på naturen. Som samfunn må vi gjenvinne mer og forbruke mindre.
Klimanøytralitet er også et mål
At det er mange mål i klimapolitikken, kan virke forvirrende. I tillegg til målene over, har vi både mål for 2050 og et mål om klimanøytralitet. Men summen av disse målene gjør samtidig at politikken blir bedre.
Jobben er uansett å erstatte fossil med fornybar energi og å ta bedre vare på naturen. Som samfunn må vi gjenvinne mer og forbruke mindre.
Andreas Bjelland Eriksen
Klima- og miljøminiser
Fredag 27. oktober mottok jeg rapporten fra «Klimautvalget 2050». En viktig del av oppfølgingen av utvalgets arbeid blir å sørge for at vi lager politikk som ikke bare tar oss i mål i 2030, men som sørger for at vi har en plan helt frem til målet om å være et lavutslippssamfunn i 2050.
Målene henger derfor godt sammen, de angir internasjonale forpliktelser og nasjonale ambisjoner. Det siste ikke minst for å sikre at Norge er i front når vi globalt får et lavutslippssamfunn. Det er faktisk slik vi løser klima- og naturkrisen.