Dropp siloene! Det er et presserende behov for å beregne omstilling på tvers av sektorer

Overalt hvor man ser, er det ingen mangel på klimaambisjoner. Klimauken ble nettopp avsluttet i New York. Her i Norge utfordrer en ny rapport behovet for å øke boreaktiviteter for å opprettholde sosial velferd. Virkninger av klimaendringene er allerede tydelig, med historier om flom og skogbranner i overskriftene over hele verden.

Hvis det er ett land vi kan se til for å raskt bygge ut fornybar energi, er det den globale giganten Kina. Alene har landet gjort mer for å fremme sol- og vindenergi enn resten av verden de siste årene. Det tar ledelsen innen elektriske kjøretøy og batterilagring. Dette er fremtidens teknologier. Mens man kan kritisere autoritært lederskap, må man også erkjenne hvordan demokratiske systemer sliter med å henge med når det gjelder å levere resultater raskt. 

Diskusjonen handler ikke om vi trenger lavkarbonenergikapasitet. Det handler om hvordan og hvor man kan bygge ut mer av alt, raskere.

Siddharth Sareen
Forsker I, FNI

Den europeiske union har en viktig løsning på behovet for raskt å installere fornybar energikapasitet som har et stort fotavtrykk på land. EU-kommisjonens direktiv om fornybar energi krever identifisering av akselerasjonsområder for fornybar energi i løpet av de neste 1,5 årene. Her vil fornybare energianlegg bli effektivt godkjent, da disse områdene har lave konflikter med eksisterende arealbruk.

Flere diskusjoner samtidig 

Dette reiser spørsmålet: hvordan identifiserer vi slike områder? I et demokratisk system innebærer svaret vanligvis omfattende overveielse med mange ulike aktører. Men diskusjonen handler ikke om vi trenger lavkarbonenergikapasitet. Det handler om hvordan og hvor man kan bygge ut mer av alt, raskere, som Energikommisjonens rapport kort og tydelig minnet oss om. Det handler også om hva vi trenger å bruke mye energi på, og hvor mye vi egentlig trenger.

Disse diskusjonene må skje samtidig, og de må flettes inn i hverandre, for å få til tidsbestemte beslutninger som fungerer og er preget av demokratisk legitimitet. En del handler om å optimalisere plassering for å maksimere bruken av det eksisterende strømnettet, minimere konflikter og rettferdig fordele byrden. Den andre delen handler om hvilke aktiviteter og aktører som deler fordelene. 

Konflikter som vindkraftutbyggingen i Fosen er en sterk påminnelse om at selv demokratiske samfunn som Norge fortsatt er alvorlig underutstyrt.

Siddharth Sareen
Forsker I, FNI

Konflikter som vindkraftutbyggingen i Fosen er en sterk påminnelse om at selv demokratiske samfunn som Norge fortsatt er alvorlig underutstyrt – og at dette medfører at man ikke klarer å sikre energirettferdighet i tilstrekkelig tid. I min forskning på solenergiutvikling i så forskjellige sammenhenger som India, Portugal og Uganda, har jeg gjentatte ganger funnet lignende utfordringer og trender, der marginaliserte grupper ender opp med å bære støyten av utviklingen mens rike industrifolk og utviklere sitter igjen med overskuddet.

Bærekraft styrt av sektorer for lenge

Der prosesser styrt av mennesker er utsatt for skjevheter og feil, kan tverrsektorielle beregninger bidra til å holde myndighetene ansvarlige for deres bærekraftsmål. Dette er mitt hovedtilbud i denne spalten.

Bærekraftsmål har blitt definert og styrt per sektor altfor lenge. Dette gjelder i flere romlige skalaer: som land, som region, som by og som nabolag. Hvordan kan vi nå tverrsektorielle mål, når vi jobber i sektorsiloer?

Ta et eksempel fra Oslo, hvor jeg bor. Byen har høye ambisjoner om å redusere bilbruken, gjenvinne byrom for blågrønn infrastruktur, samtidig som den elektrifiserer bytransport for å redusere utslippene. Dette betyr utvikling av ladeinfrastruktur for kjøretøy. Kan dette gjøres ved å bedre utnytte eksisterende nettkapasitet fra de mange borettslagene i byen? Dette vil gi innbyggerne en andel av inntektene fra transportelektrifisering, redusere behovet for offentlige investeringer for å bygge ut ladeinfrastruktur og redusere krav til arealbruk. Da kunne Oslo lykkes med sin blågrønne infrastrukturutvidelse. Dette er kun mulig med tverrsektoriell koordinering, som igjen må styres av tverrsektorielle målinger for å nå bærekraftsmålene.

Kan KI hjelpe oss med å samarbeide?

Jeg så KI i rampelyset ved åpningen av Oslo Innovation Week. Ettersom behovet for bedriftsrapportering om bærekraft vil øke i tråd med det nye europeiske direktivet, er det stor interesse for hvordan KI kan tilrettelegge for denne utfordrende oppgaven. Norges forskningsråd kanaliserer 850 millioner kroner til nye KI-sentre. Jeg skulle gjerne sett mer oppmerksomhet på hvordan KI kan hjelpe både offentlige og private aktører til å samarbeide for å møte det ekstremt ambisiøse målet om optimal fornybar energiutvikling i Norge, for å sikre en rettferdig energiomstilling. 

Det er i vår evne til å jobbe på tvers av sektorer som i økende grad kobles sammen i vårt digitaliserte samfunn.

Siddharth Sareen
Forsker I, FNI

Vi trenger rask fremgang, vi kjenner målet og vi trenger koordinering på tvers av sektorer, noe som krever svært spesifikke, kontekstualiserte beregninger. Dette virker som et ideelt bruksområde for KI, hvis det skal tjene større samfunnsinteresser.

Et større skifte i hvordan vi gjør ting må skje hvis vi skal nå bærekraftsmålene. Det er i vår evne til å jobbe på tvers av sektorer som i økende grad kobles sammen i vårt digitaliserte samfunn. Siden 2019 har Norge vært et land med digitaliserte strømsystemer ned til nesten alle bygg. Dette gir oss muligheten til å være i førersetet i å bygge den typen elektrifisert lavkarbonsamfunn på tvers av sektorer som hele verden streber etter.

Tvillingovergang på gang

Vi må overvinne vår avhengighet av fossilt brensel og fokusere våre beste talent og investering i denne «tvillingovergangen» av avkarbonisering og digitalisering. Tvillingovergangen er nødvendig for å bygge datainfrastrukturene der tverrsektorielle beregninger kan gjennomføres. Det er kun ved å aktivere disse verktøyene at vi kan sikre en omstilling i tråd med våre klimaambisjoner. 

Hver sektor må styres utifra den kompetansen og utviklingsmålene man har (og som kontinuerlig forbedres), men det finnes for mange mekanismer som skaper institusjonelle siloer. Dermed blir synergiene på tvers av sektorer mindre. Disse synergiene er avgjørende for den helt nødvendige transformasjonen av våre energisystemer, og faktisk vårt samfunn.