14 år med konservativt kaos er over: Et tilbakeblikk

Kaos

Det er ikke unormalt at britiske partier sitter lenge når de først har regjeringsmakt. Fra 1979 til 1997 var det de konservative som styrte Storbritannia, først med dronningen Margaret Thatcher (1979-1990) og så med den noe mer ukjente John Major (1990-1997). 

Det endte med et av de største nederlagene partiet noensinne har opplevd

Fallet til John Major var veksten til Tony Blair og en ny og mer markedsvennlig versjon av det britiske Arbeiderpartiet. Blair ble, som Thatcher, en av de mest markante statsministerne Storbritannia noensinne har hatt og satt fra 1997 til 2007. Likt som John Major var Gordon Brown den anonyme etterfølgeren til Tony Blair (2007-2010). 

De konservative satt i 18 år. Arbeiderpartiet satt i 13 år. Og siden 2010 har de konservative hatt makt igjen. Der stopper også likhetene. For der de to tidligere periodene (i stor grad) var preget av stabilitet kan man ikke oppsummere de siste 14 årene i Storbritannia med noe som helst annet ord enn kaos.

Innstramming

Det startet greit. David Cameron vant valget, og gikk inn i en koallisjonsregjering med Liberaldemokratene. Han vant valget på nytt i 2015, denne gangen med flertall alene. Hvis stabilitet er det man leter etter så hadde Storbritannia det frem til 2016, med Brexit og Cameron sin avgang som avslutningen. 

Men Brexit alene er ikke grunnen til at de konservative tapte sånn de gjorde denne gangen. Et annet tema har hatt like stor effekt på britene, hvis ikke større. Det er innstrammingspolitikken, på engelsk kun kjent som "austerity". 

Da de konservative tok over i 2010 hadde verden nettopp vært gjennom en finanskrise. Økonomien vokste igjen, men alle verdens store økonomier leverte fortsatt langt svakere enn før og hadde høy arbeidsledighet. Cameron-regjeringen sin løsning var å krympe staten voldsomt. Det gikk hardest ut over de som hadde minst.

 

En veldig kort oppsummering av effektene landet opplever i dag ser slik ut: 

3,8 millioner briter lever i nød. 4,3 millioner barn lever i fattigdom. Etterslepet på vedlikehold i helsesektoren er anslått til 156 milliarder kroner, og 7,5 millioner briter står i dag i helsekø. Politiet så store kutt, og i 2023 var 90 prosent av kriminaliteten i landet uløst. Lønnsveksten er rekordlav, hjemløsheten øker og det er flere matsentraler i landet enn det er McDonalds restauranter og sykehus. Den største organisasjonen for matsentraler opererte 35 slike i 2010. I 2023 hadde de 1699. Til sammen er det i dag opp mot 3000 matsentraler. 

FNs spesialrapportør for fattigdom kaller fattigdommen i Storbritannia for "systematisk" og "tragisk". Universitetet i Glasgow har anslått at 335.000 ekstra mennesker døde i perioden 2012-2019, som et direkte resultat av innstrammingspolitikken. 

Etterfølgerne

Det gikk hardest ut over de som hadde minst

Da David Cameron stod overfor et nytt valg hadde Nigel Farage og hans UK Independence Party (UKIP) sett stor vekst på målingene. Deres drøm var å ta Storbritannia ut av EU. Innad i Camerons eget parti fantes det også flere stemmer som ville ut av unionen. Cameron inngikk et løfte: Hvis de konservative fikk absolutt flertall ved neste valg skulle han holde en folkeavstemning om medlemskap. 

Ingen forventet at partiet ville få flertallet, men det fikk de. Få forventet også at folket ville stemme for å forlate EU, men det gjorde de. David Cameron hadde gamblet, og tapt så det suste. Med det gikk han også av som statsminister, og det politiske kaoset som så fire statsministere til begynte. 

Først ut var Theresa May, den minst skandaløse. I tre år jobbet hun for å få til en Brexit-avtale. Det klarte hun ikke, og hun gikk av i 2019. 

Fra minst skandaløs til mest skandaløs var Boris Johnson den neste. Han hadde ett mål: "Get Brexit Done". Det klarte han. For å få det til forsøkte han blant annet å stenge ned parlamentet for å unngå at de stemte ned et forslag til avtale. Resten av hans periode fortsatte å være full av skandaler, og han fikk hard kritikk og bot etter å ha holdt fester i statsministerboligen under Covid.  

Johnson ble erstattet av Liz Truss, som vant prisen for historiens korteste statsministerperiode på suverene 49 dager. Det startet med døden til Dronning Elizabeth, og avsuttet med økonomiske reformer som skapte krise. Mest kjent er Truss for at avisen Daily Star satte opp en livesending når ting begynte å gå dårlig for å se hvem som overlevde lengst, en salat eller Truss. Vinneren var salaten.

Sist i rekken var Rishi Sunak, som nå må gi seg som statsminister etter halvannet år. Hans periode har ikke vært mye bedre, og har vært preget av flere kontroverser selv, blant annet saken om å sende flyktninger til Rwanda og at ansatte nær han visstnok har satt penger på valgdatoen.

Hva nå?

Alt tyder på at neste steg er en borgerkrig innad i det konservative partiet. Noen vil ta partiet mer mot sentrum og gjøre det respektabelt igjen. Andre vil lenger til høyre og konkurrere med Nigel Farage. Det er langt fra sikkert at Rishi Sunak får fortsette som leder. 

Alt tyder på at neste steg er en borgerkrig innad i det konservative partiet

Det som uansett er klart er at det vil ta tid før partiet stoles på igjen. Landet er i en verre situasjon nå, på svært mange områder, enn da David Cameron tok makten for 14 år siden. 

Historikeren Anthony Seldon har forsket på periodene til flere britiske statsministre. I sin nye bok kritiserer han de konservative kraftig, og spør om de siste 14 årene var bortkastet. Svaret er nei, men han legger tørt til at "de kunne ha vært bedre". Nå er det tid for et nytt styre. De har en stor oppgave foran seg.