Hvor vanlig er det av Nav yter økonomisk nødhjelp gjennom rekvisisjoner, og hva mener statsrådene er fordelene?
Albot, Altingets robot«Statsråden svarer» er robotgenerert innhold som opprettes automatisk med data fra Stortingets base over de spørsmål som stilles av stortingsrepresentanter og besvares av regjeringens statsråder. Overskriftene er skrevet av Altinget. Altinget tar forbehold om feil i innholdet.
Hvor vanlig er det av Nav yter økonomisk nødhjelp gjennom rekvisisjoner, og hva mener statsrådene er fordelene med å yte nødhjelp på denne måten framfor gjennom pengeutbetalinger?
Et rekvisisjonsskjema fra Nav Haugesund har vakt oppsikt i pressen den siste tida. Skjema er gitt ut som en form for økonomisk nødhjelp, og gir rett til å handle for kroner 700 på en dagligvarebutikk (700 kroner skal da rekke for seks dager = 114 kroner per dag). Rekvisisjonen kommer med klare betingelser:
* Maten må handles på en bestemt butikk.
* Hele rekvisisjonen må brukes i én omgang, det er ikke lov å handle flere ganger.
* Det står påført rekvisisjonen at den ikke kan brukes på øl eller tobakk.
* Etter at rekvisisjonen er brukt, skal kvittering fra butikken returneres til Nav.
Tilfellet er neppe vanlig, men ikke enestående. I boka "Oss mot verden - en historie om å være fattig" skildrer Kaisa Sückow hvordan hun ble fulgt av en Nav-ansatt i Kristiansand til dagligvarebutikken for å kjøpe varer da hun i sin tid mottok økonomisk nødhjelp. Også da var frykten at hun skulle bruke pengene på øl eller tobakk. Hun oppfattet handleturen som skamfullt og nedverdigende.
Systemet med rekvisisjoner strider med et grunnprinsipp i den norske velferdsstaten. I Norge har vi, i motsetning til USA, for vane å betale ut penger - ikke å dele ut "food stamps". Når rekvisisjonene kommer med å strenge betingelser som eksempelet fra Haugesund, skaper det flere problemer:
For det første er det for mange skamfullt å handle i en dagligvarebutikk med en "lapp fra Nav". For det andre oppleves det som en dyp mistillit at Nav ønske å føre så streng kontroll med hvordan pengene blir brukt. For det tredje er det tvilsomt med tanke på personvern at Nav får kvittering på hvilke varer som kjøpes. For det fjerde gir det brukeren større frihet i eget liv hvis nødhjelpen kan deles opp i flere handleturer, eller brukes i flere butikker.
Det er dessuten vanskelig å forstå annet enn at Nav må tape penger på et byråkratisk system som innebærer at kvitteringer fra handleturer må leveres inn til dem etterpå.
Spørsmålet handler om hvor utbredt praksisen med rekvisisjoner er i Nav, hvilke betingelser som er vanlige å stille, hva som er begrunnelsene for å velge rekvisisjoner framfor kontantutbetalinger og hva statsråden tenker om disse praksisene.
Sosiale tjenester er en kommunal tjeneste og Arbeids- og velferdsdirektoratet har ikke informasjon om hvor utbredt praksis med rekvisisjoner er, hvilke betingelser som er vanlige å stille, og hva som er begrunnelsen for å velge rekvisisjoner fremfor kontantutbetalinger.
Sosialtjenesteloven § 21 fastsetter at økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester. I Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv til loven står det at økonomisk stønad bør ta sikte på å gjøre tjenestemottaker selvhjulpen og i stand til å mestre egen livssituasjon. Økonomisk stønad skal derfor som hovedregel utbetales som bidrag slik at tjenestemottaker selv kan styre og disponere over egen økonomi. Unntaksvis kan økonomisk stønad gis i form av varer og tjenester eller rekvisisjon. NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering av om betingelsene for det er oppfylt.
Ved behandling av søknad om økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal det alltid foretas konkrete og individuelle vurderinger av hjelpebehovet, stønadsbeløp og stønadsform. Dette gjelder også når det søkes om nødhjelp.
I de tilfellene NAV-kontor velger å gi rekvisisjon i stedet for bidrag/kontantytelse, legger jeg til grunn at kontoret har gode grunner for det. Jeg forutsetter også at det er gjort en konkret og individuell vurdering av stønadsformen. NAV-kontoret må være seg særskilt bevisst at økonomisk stønad i form av varer og tjenester røper et klientforhold, og det bør utformes ordninger som gjør det minst mulig byrdefullt og stigmatiserende for tjenestemottaker å motta stønaden i denne formen.
