Eirik Løkke: En egen singelpolitikk trengs ikke for at folk skal kunne bo alene

Liten grunn til å kompensere enslige

Østereng skriver videre at boligmarkedet er lettere å navigere i hvis man er to enn hvis man er enslig. Nok en gang en selvinnlysende setning. Jeg er enig med Østereng i at det er et problem at boligeiere får skattefradrag (rentefradrag), mens de som leier, ikke får det og dermed i realiteten subsidierer boligeiere. Begrunnelsen for denne type skatteincentiv er sosialt begrunnet – politikere ønsker en høy andel boligeiere i Norge, noe vi også har lykkes med. Jeg tror vi hadde hatt mange selveiere også om vi fjernet skattefordelene. Men selv om vi fjernet disse skattefordelene, så ville det ikke forandret det enkle faktum at det er enklere å navigere boligmarkedet hvis man er to fremfor én. 

Folk bør ta større ansvar for eget liv, og det betyr at vi ikke kan ha en stat som skal være alt for alle hele tiden. 

Eirik Løkke
Rådgiver, Civita

Selv om mange som bor alene er fornøyde og har valgt det selv, er det helt riktig at det for mange andre blir teoretisk å snakke om at det er selvvalgt. Videre kan økonomiske forhold gjøre det vanskeligere å ta beslutninger om å bryte opp et forhold. Det vil gjelde mange inntektsgrupper. Selv de som tjener mye og bor godt, vil ta i betraktning økonomiske forhold før de eventuelt velger å avslutte et forhold. Det er en iboende del av livet til alle mennesker; å avslutte forholdet, spesielt når barn er involvert, er selvsagt ikke enkelt. Og i så måte har Østereng helt rett. Livet er både komplisert og ofte vanskelig. I spørsmål om menneskelige relasjoner, forhold og familier er det begrenset hva politikere og staten bør blande seg bort i. Det er simpelthen ikke urimelig at folk som går fra å være et par, til å bli enslige, må tilpasse forbruket til en ny livssituasjon.

Igjen er det liten grunn til at skattebetalerne bør kompensere voksne mennesker kun i kraft av at de er enslige. Folk bør ta større ansvar for eget liv, og det betyr at vi ikke kan ha en stat som skal være alt for alle hele tiden. 

Det holder med god familiepolitikk

Der velferdsstaten absolutt har en viktig rolle, er å sørge for at barn og unge får gode muligheter til livsutfoldelse – især gjennom gode basistjenester som barnehager og skole. For det første betyr det at det er gode grunner til å gi økt støtte til forsørgere med barn; enten dette er enslige eller par. Begrunnelsen for å gi høyere støtte til enslige forsørgere er god. Men dette trenger vi altså ikke en egen singelpolitikk for å gjøre. Det holder lenge med en god familiepolitikk. 

Velferdsstaten kan og skal ikke beskytte oss mot alt.

Eirik Løkke
Rådgiver, Civita

Utover at innlegget til Trine Østereng er en oppramsing av selvfølgeligheter, er det for meg uklart hva hun konkret foreslår. Med mindre man vil kompensere enslige for det matematiske faktum at det er lettere å håndtere utgifter som kan deles på to enn på én, så er de politiske implikasjonene uklare. Jeg er tilhenger av at de som har mest behov for sosiale ytelser, faktisk blir prioritert. Samtidig er jeg tilhenger av at vi som borgere må ta mer ansvar for vårt eget liv. Velferdsstaten kan og skal ikke beskytte oss mot alt. Som borgerlig-liberal er jeg tilhenger av mer frihet og mer ansvar. Det er et ideologisk begrunnet standpunkt. I tillegg er det økonomiske realiteter som gjør det nødvendig å prioritere hardere.

I en tid hvor det er krig i Europa, og vi risikerer at NATO-samarbeidet, slik vi kjenner det, bryter sammen, så er det å utvide velferdsstaten gjennom å gjøre mer én million enslige til en svak gruppe som trenger egen politikk en særdeles dårlig prioritering.