EØS-avtalen: Hvorfor ligger ingen med meg?

Den mørke novembernatten i 1994

Tidligere departementsråd i Samferdselsdepartementet (og senere ESA-president), Per Sanderud, fortalte alltid i foredragene sine om hvordan forvaltningen forberedte statsrådenes deltakelse i EU-møter under «forlovelsesperioden» – fra vi hadde undertegnet tiltredingsavtalen, til folket sa nei fem måneder senere. 

Hver gang statsråden skulle til Brussel, satte departementsråden hele departementet i sving, likeledes alle underliggende etater og ikke minst arbeidslivets parter: «Hva skal være norsk politikk på området EU-ministrene skulle diskutere?» Folk fra topp til tå jobbet dag og natt for å utvikle og klarere det norske innspillet. Prosessen i seg selv bidro til å sette EU-temaene på den politiske dagsorden – og derav bli gjenstand for motstridende syn mellom partiene og diskusjon i Stortinget. Dermed fikk også mediene noe å skrive om.

Men så: Den 29. november 1994, var det som et teppe gikk ned. Bom. Helt mørkt, slikt NHOs glimrende representant i 1998, Kristi Methi, viste oss på den legendariske konferansen «Navigere under stjernene».

Og siden teppet gikk ned den mørke novembernatten i 1994, har EU- og EØS-saker i medieoverskrifter hørt med til sjeldenheter. DNs Kjetil Wiedswang beskriver det godt: EU i Norge er som flytrafikken – vi hører bare om flyene som detter ned, ikke alle de som flyr sømløst oppe i himmelen. Kun brexit-nyhetene, i henhold til Eldring, har klart å sette EU i norske mediers søkelys.

Regjeringen har ansvar for misæren

Generelt sett blir EØS-saker delegert langt ned og bort i direktorater hvor de tekniske tilpasningene skjer. Det gir god anledning til både å bli gjemt og glemt, noe nei-partiene i regjeringer tiljubler. 

EU i Norge er som flytrafikken – vi hører bare om flyene som detter ned, ikke alle de som flyr sømløst oppe i himmelen.

Paal Frisvold
Spaltist

Svart på hvitt skriver Eldring-rapporten at «muligheten for uthaling av innlemmelsesprosessen i praksis er ganske romslig» – kanskje rapportens største understatement. For i dag har etterslepet av EU-rettsakter som venter på å bli klarert for inntak i EØS-avtalen, nådd et halvt tusen, selv med tretti års erfaring. Situasjonen toppet seg da EU-kommissæren for energi, Kadri Simson, nylig sendte et brev til statsråd Terje Aasland hvor hun gav regjeringen frist på fem måneder for å ta inn direktivet om økt forbruk av fornybar kraft fra 2018 (!) innen 13. mai i år. 

Hva kunne Eldring-utvalget gjort? Vel, i stedet for å forklare i det vide og det brede om alle ledd i behandlingen på EU-siden, kunne utvalget ha pekt på manglende politisk lederskap hos våre egne myndigheter. For ansvaret for misæren om EUs usynlighet ligger faktisk hos regjeringen selv – noe NOU’en er sørgelig blottet for.

Eldring kunne ha henvist til erfaringene fra Solberg I-regjeringen, som gjorde et tappert forsøk ved utnevnelsen av Vidar Helgesen som EU/EØS-statsråd. Feilen var nok at han ved en eller annen årsak inntok en høyere plass enn utenriksministeren i regjeringens hierarki. Utnevnelsen skapte stor motstand i forvaltningen og ledet til åpen krangel mellom europaministeren og utenriksministeren. Ingen forstod behovet for en EU-statsråd. Selv ikke EU-vennlige Dagens Næringsliv så verdien og kritiserte utnevnelsen på lederplass.

Gi folket lyst til å ligge med EØS

Hva gjorde egentlig Helgesen? Jo, han gikk fra departement til departement og krevde at hver og én utarbeidet og presenterte, på regjeringsnivå, en strategi for hvordan departementet og de underliggende etater skulle jobbe med EU-saker; i utredningsfasen, i beslutningsfasen og i gjennomføringsfasen. 

Ansvaret for misæren om EUs usynlighet ligger faktisk hos regjeringen selv – noe NOU’en er sørgelig blottet for.

Paal Frisvold
Spaltist

Kunnskapsdepartementets strategi satte fart i forskningsnorge: «Slik skal vi få tilbake pengene våre!» ble slagordet. Forskningsrådet dro i gang omfattende nasjonal konferanse og rigget hele organisasjonen for å hjelpe norske forskningsaktører i EUs forskningsprogram Horisont2020 og senere Horisont Europa. Slik fikk Kunnskapsdepartementet politisk gjennomslag i regjeringens budsjettforhandlinger og karret til seg egne økonomiske tilskudd til aktører som lykkes i EU.

Men etter et par andre mindre vellykkete Helgesen-etterfølgere, ble statsrådsposten lagt ned. Det politiske landskapet og forvaltningen gikk tilbake i EØS-dvalen, der den ligger enda. Alene og forlatt. Gjemt og glemt.  

Nå stiger EØS-motstanden i folket. Ikke rart. Og for mange av oss en velsignelse at folket får øynene opp for det brutale demokratiske underskudd og paralyserende effekt på norsk politikk og forvaltning. Om regjeringen virkelig ønsker å regjere på basis av EØS, burde Eldring-utvalget ha trukket opp anbefalinger for regjeringen som kan løfte frem avtalen i det norske samfunnet. Ikke bare skylde på andre. Men vise ansvar og lederskap. Og gi folket lyst til å ligge med EØS.