Er Norge forberedt på å være «utlandet»?

Valget er over, makt skal fordeles, NATO-toppmøtet girer opp til et valg i USA som kan få store konsekvenser for linjen over Atlanteren.

I mellomtiden har Viktor Orbán det rullerende presidentskapet i EU-kommisjonen og reiser rundt i Kina som en stortingspresident fra helvete, uten mandat, med mye på hjertet. 

Men høsten kommer, og da vil det kanskje bli mulig å tenke på andre enn seg selv. Det har velgerne gjort lenge. En av forklaringsmodellene til ytre høyres fremvekst har vært migrasjon. En annen har vært at mange europeiske velgere føler de betaler overpris for ordninger som på sikt skal gjøre alle til lags.

«På sikt» teller ikke så mye når det er nå man er bekymret. For krig, fremtiden, avlingen, økonomien. Når man har det sånn, er det lett å se seg om etter noen som har noe – på bekostning av en selv.

Hvem er det som har sol og softis med strøssel mens det regner her og fryseren er full av den saftisen fra i fjor som ingen likte?

Den elektorale versjonen av dette er å sørge for at det blir minst mulig ille å være der man er, og kanskje ikke være mest mulig raus med de som er utenfor eller de som ønsker seg inn. Enn så lenge har debatten handlet om de menneskene som har kommet, eller som ønsker å komme til EU. Det skal ikke deles ut noe tuttifrutti på grensen til den nye EU.

I det perspektivet er det mulig å ikke være så positivt innstilt til goder og ha så mye tålmodighet til de som sitter utenfor, ved sin egen softismaskin til fri benyttelse og som teller penger og watt.

Norges forhold til EU har lenge vært vårt eget forhold til EU. Vi har forholdt oss fint lite til EUs forhold til oss.

Jette Christensen
Analytiker

Norges forhold til EU har lenge vært vårt eget forhold til EU. Vi har forholdt oss fint lite til EUs forhold til oss. Imens har EØS-avtalen vært et sted å gå for å hente goder eller avstå fra plikter etter egen oppslutnings lyst, og fremstille det som om at et «nei» er helt konsekvensløst for Norge. Som da brevet om at det kanskje ville komme konsekvenser etter seks år med uavklart holdning til fornybardirektivet, med en svarfrist på seks måneder.

Den politiske kapitalen som ble brukt på å fortelle at seks måneder er mye kortere tid enn seks år, står ikke i sammenheng med innsatsen som ble lagt ned for å forhandle avtalen – før den ble vedtatt og det var mulig å gjøre noe med den, om den var så ille for norske interesser.

Det fremstår som om den først ble politisk ille etterpå.

Å bruke handlingsrommet er bra og viktig. Å jobbe for norske interesser skal være den viktigste rettesnoren i forvaltningen av forholdet til EU. Men å ikke innlemme direktiver vi er folkerettslig forpliktet til å ta, kan koste mer enn en stjerne mindre i EØS-boka. Og prisen og innkrevingsmetodene kan endre seg med den nye politiske sammensetningen i EU.

Selv om sentrum holdt stand etter EU-valget, og Marine Le Pen ikke overtar etter Macron, er det ikke sånn at de som stemte på ytre høyre ikke finnes. Ytre høyre gikk riktignok ikke like mye frem som Macron gikk tilbake, men et stort antall millioner velgere i Frankrike og i Europa ellers har gitt dem stor oppslutning.

Man kan gjerne være opptatt av å feire at de ikke fikk posisjon, men om den etablerte politikken ikke forholder seg til årsaken til deres oppslutning, kan det bli vanskelig.

I Frankrike fikk ytre høyre større oppslutning ved det nasjonale valget enn til EU-valget noen uker tidligere. Deres fremste kampsak er å ikke gjøre det mer gunstig å stå utenfor EU og samtidig nyte godt av å ta del i økonomisk fellesskap. En stor del av europeiske velgere har gått til urnene som nyristede brusflasker og gitt oppslutning til en mer proteksjonistisk politikk som reaksjon på det etablerte.

Og for Henry Hill finnes det ikke unnskyldninger. Det finnes bare avtaler som enten blir fulgt eller brutt. Og konsekvenser.

Jette Christensen
Analytiker

Når de etablerte partiene i EU skal møte dette, er det mulig at det er EUs forhold til de landene som er utenfor, og de menneskene som vil inn, som endrer seg først. Det gjør at også Norge i større grad må forberede seg på å bli definert som «utlandet». Som noen som har noe og får mer.

At det skulle komme reaksjoner fra EU om at Norge har et etterslep på direktiver, fremsto overraskende. Den overraskelsen bør avta.

Når høsten kommer og Norge i større grad kan bli definert som «utlandet», med de handelsrestriksjoner det kan innebære for eksempelvis for norske eksportprodukter, produsert med råvarer fra land som er enda mer utland enn Norge, for eksempel Kina, må det foreligge en plan.

Sjansen for at forhandlingspartneren Norge møter i EU er mer lik Henry Hill fra Goodfellas enn en forståelsesfull bibliotekar som skjønner alle unnskyldninger i verden for at det tar tid å levere den boken, er stor.

Og for Henry Hill finnes det ikke unnskyldninger. Det finnes bare avtaler som enten blir fulgt eller brutt. Og konsekvenser.