Sympatidrevet mangfoldsarbeid er å male seg opp i et hjørne

Begge bilder kan stemme

I begge tilfeller er begge deler sant: Man kan både tilhøre en gruppe som er i en situasjon hvor hjelp er nødvendig, og man kan samtidig være ressurssterk og samfunnsnyttig.

Årsaken til at akkurat dette er så viktig, er at all forskning på stereotypier, og også fordommer i forlengelse, tilsier at vi kategoriserer mennesker langs to akser:

• i hvilken grad vi tenker noen er hyggelige/varme, og
• i hvilken grad vi tenker noen utgjør en ressurs.

Dette er naturlig, i evolusjonær forstand, om vi ser for oss mennesker som del av de stammesamfunnene hjernen opprinnelig var vant til å forholde seg til. Å kartlegge potensielle venner/allierte versus noen som kanskje er en trussel, og hvem som kan være en ressurs for overlevelse og velstand, blir fort svært nødvendig i en slik setting. 

Det som åpner lommebøkene i sympati, er det samme som gjør at gruppene kan miste tilgang til ansettelser, anseelse og forfremmelser siden de da også antas å være mindre dugelige.

Men en side av slike kategoriseringer av grupper, er at de kan være hensiktsmessige i én kontekst (stammesamfunnet) og direkte destruktive i en annen (et moderne samfunn med andre premisser for overlevelse). Når man viser bilder av mennesker som trenger hjelp og appellerer til sympati, er det veldig smart i en setting der man ønsker å få bistand på plass, og at folk åpner lommebøkene i medlidenhet. Eller der man søker å verne om vanskeligstilte på andre vis.

Antakelser kan få konsekvenser

Samtidig er nedsiden ved å ha fokus på svakheter hos grupper av mennesker, at de blir assosiert med tanker om å være mindre ressurssterke. En viss type stereotypi blir født. Det som åpner lommebøkene i sympati, er det samme som gjør at gruppene kan miste tilgang til ansettelser, anseelse og forfremmelser siden de da også antas å være mindre dugelige.

Dette er på ingen måte et innspill om at dette er positivt – det er bare simpelthen slik mennesker er bygget psykologisk sett. Og med mindre annen forskning kommer på bordet som utfordrer modellen, må vi nesten ta innover oss at dette er en viktig side av vår sosialpsykologi.

Tre ulike paradigmer for mangfoldsarbeid

Denne forskningen er da også grunnen til at vi som jobber til daglig med mangfold, deler arbeidet opp i flere paradigmer. Dette styrer språket, tiltakene, og assosiasjonene samfunnet og organisasjoner har knyttet til mangfoldsarbeid:

• Paradigme 1 «Sympatiparadigmet»: Man ser noen har det vanskelig og trenger vår hjelp.
• Paradigme 2 «Rettferdighetsparadigmet»: Man hjelper for å oppnå likestilling, tilfredsstille regulatoriske krav og sørge for å utjevne forskjeller mellom aktuelle grupper (eksempelvis kjønn).
• Paradigme 3 «Verdiskapingsparadigmet»: Man legger vekt på hva mangfoldet tilfører av positiv verdi i en organisasjon, og samfunnet som helhet.

Dessverre er det en skjevhet i samfunnet hvor vi i veldig stor grad snakker om inkludering av mangfold som noe vi gjør fordi vi synes synd på noen som har det vanskelig, eller fordi det ønskes rettferdighet. Vi sier gjerne at det er verdiskapende, men tiltak og narrativer peker gjerne på de andre paradigmene. I dette lager vi en sperre for den nødvendige psykologiske endringen som skal til for å se at mangfold utgjør noe verdifullt.

Verdiskapnings-paradigmet blir underkommunisert

Det snakkes mye om klisjeen i å «se det hele mennesket», men i praksis er det i medier, sosiale medier, organisasjonsuttrykk med mer primært fokus på det uhyggelige som skjer med de som representerer ulike dimensjoner av mangfold. Til sammenligning er det lite vekting av det som er bra med disse kategoriene, alt de tilfører.

Hvor ofte har du tenkt på syrisk poesi, lynende intelligente mennesker med nedsatt funksjonsgrad, spennende tekster fra sufismen, skeive forbilder og så videre – i forhold til det problemfokuserte som kan assosieres med nevnte grupper?

Alle paradigmene har en verdi, men det er en stor overvekt av fokus på de to første paradigmene, mens paradigmet som handler om verdiskaping blir underkommunisert. Dette er spesielt dumt når forskningen viser at stereotypier i stor grad nyanseres når vi ser det positive, verdiskapende og vakre i mangfold. Noe faktisk sympati og stakkarsliggjøring ikke bidrar til i samme grad – snarere motsatt.

Så selv om vi anerkjenner at mange i samfunnet har svært gode intensjoner ved å belyse det problematiske, er det også på tide å vende blikket til det som har vist seg å skape psykologisk positive endringer.