Bonn i bøtta - pengene til klimafinansiering finnes

Verdens land er nå samlet til klimaforhandlinger i Bonn, et slags årlig mellomstopp hvor eksperter og forhandlere møtes og tar en fot i bakken, følge opp og forberede seg til de store klimatoppmøtene.

Forhandlingene foregår med et dramatisk bakteppe. Hver eneste måned det siste året har vært den varmeste måneden noensinne målt. Paven kaller miljøødeleggelser for en krenkelse mot Gud og FNs generalsekretær fordømmer fossilselskapene og kaller dem gudfedrene til klimakaos. Forskerne mener det ikke har vært så varmt på jorda på over 125,000 år.

Saken det er knyttet mest spenning til på forhandlingene i år, er det nye globale finansieringsmålet. Landene er milevis unna noen form for felles forståelse av hvordan målet skal se ut.

Man er ikke enige om hvor lenge målet skal vare, hvem som skal gi penger, hvem som skal få penger, hva slags penger det er snakk om, om det skal være et eller flere mål, om de skal være tallfestet, et prosenttall, eller kvalitative beskrivelser.

Mange mener det skal være et tall på hvor mye penger rike land skal gi til fattige land i klima-gavebistand. Andre (les: de som føler seg truffet av kravene til å gi mer penger), mener derimot at målet først og fremst skal si noe om hvordan alle verdens pengestrømmer skal vris i en mer grønn retning, i hele verden.

Hverken løk eller avokado

EU beskriver sin visjon for finansieringsmålet som en løk. De ønsker lag på lag med ulike typer mål som i sin helhet utgjør klimafinansieringen. Andre snakker om avokadoen, det skal være en solid kjerne med gavebasert offentlig finansiering, inne i en stor helhet av private finansstrømmer. Sivilsamfunnet vil hverken ha løk eller avokado, de vil ha pølse - ett gavebasert mål med penger som skal gå fra rike til fattige land. 

 Landene er milevis unna noen form for felles forståelse av hvordan målet skal se ut

Matilde Angeltveit
Politisk rådgiver

Kirkens Nødhjelp vil at det nye finansieringsmålet skal være behovsbasert og reflektere utviklingslands reelle behov for penger til utslippskutt, tilpasning og tap og skade. 

Men det er ikke bare tallet som teller, for rike land er det vel så viktig å definere hvilke land som skal bidra. Norge og andre giverland mener at det ikke holder at land som Kina og Saudi Arabia kommer unna med "frivillige bidrag”, men krever at også de skal forpliktes til å gi klimafinansiering. 

Gissel for storpolitisk maktkamp

Det er klart det hadde vært fint om flere land ga mer penger til klimafinansiering, problemet er bare at verken Kina, Saudi Arabia eller andre “ny-rike” land vil godta å innføre slike nye, bindende forpliktelser. Man kan også stille spørsmålstegn ved Vestlige lands motivasjon her, er det egentlig klimafinansieringen i seg selv som er viktigst for USA og EU når de pusher denne agendaen?

Det er ikke urimelig å tro at dette handler vel så mye om stormaktsrivaleri og geopolitisk maktkamp. Problemet er bare at Vestens strategi ser ut til å være å holde klimaforhandlingene, og utviklingslands behov for klimafinansiering, gissel for denne storpolitiske maktkampen. Det har vi verken tid eller råd til.

Det er ikke urimelig å tro at dette handler vel så mye om stormaktsrivaleri og geopolitisk maktkamp.

Matilde Angeltveit
Politisk rådgiver

Klimafinansiering er oljen i Parisavtalens maskineri. Uten penger, stopper framgangen fort opp. Et godt utfall i forhandlingene om klimafinansieringsmålet er nødvendig for å gjenopprette tillit og velvilje mellom landene i en stadig mer polarisert verden. På klimatoppmøtet i fjor ble landene enige om å opprette et tap og skade fond, de besluttet en omstilling bort fra fossil energi og en tredobling av fornybar energi innen 2030.

Det er klimafinansiering som avgjør om disse målene kan oversettes til ekte klimahandling, eller om lovnadene står igjen som tomme ord fra et mediesirkus i Dubai. Klarer vi ikke mobilisere nok penger i tide er konsekvensene store, ikke bare for forhandlingsdynamikken og samarbeidet mellom land. Kostnadene av klimaskader er estimert til rundt 38,000 milliarder dollar hvert år innen 2050 om vi ikke trapper opp klimainnsatsen betydelig.

Ikke bare viktig for finansieringens skyld 

En fersk rapport viser at skal vi nå 1,5 graders målet, har verden omtrent 4,5 år igjen med utslipp på det globale karbonbudsjettet. Verdens land jobber nå med å utarbeide nye nasjonale klimamål, som skal meldes inn til FN tidlig neste år. Det er liten tvil om at årets beslutning på det nye klimafinansieringsmålet vil ha en påvirkning på utviklingslands ambisjoner. Finansiering er ikke bare viktig for finansieringens skyld, det vil påvirke hele det globale klimapolitiske samarbeidet, og definere om land er villige til å strekke seg lengre for å kutte utslipp eller ikke.

Den gode nyheten er at pengene finnes. Oil Change International mener at det er mulig for rike land å mobilisere over 3000 milliarder dollar i ny, offentlig finansiering årlig, gjennom å vri finansieringsstrømmer bort fra fossil energi, innføre nye skatter på fossil energiproduksjon og dollarmillardærer, og slette gjeld til utviklingsland.

Som et fossilproduserende land med en høy klimagjeld til resten av verden, håper Kirkens Nødhjelp at Norge kjenner sin besøkelsestid. Skal vi gjenreise global tillit er vi nødt til å strekke ut en hånd til utviklingsland blant annet gjennom å sette et nytt ambisiøst, behovsbasert klimafinansieringsmål. Skal vi unngå de mest katastrofale konsekvensene av klimaendringene, må Norge legge geopolitiske hensyn til side, og tenke globale løsninger på globale problemer.

Det er klimafinansiering som avgjør om disse målene kan oversettes til ekte klimahandling, eller om lovnadene står igjen som tomme ord fra et mediesirkus i Dubai.

Matilde Angeltveit
Politisk rådgiver