Hvem tar feil i EU-debatten nå?

Spådommene holdt ikke

Det er særlig spådommene om hva som ville skje dersom Norge ble med i EU og likeledes dersom Norge holdt seg utenfor, som i ettertid ikke holder. Ordet som kanskje i sin essens er kjernen i EU-debatter, er union. Det innbefatter selvråderett, bestemmelse, suverenitet og selvstendighet. 

Anne Enger Lahnstein, parlamentarisk leder for Senterpartiet, ble spurt på et folkemøte om Sverige og Finland ville opphøre å være selvstendige nasjoner når de gikk inn i EU, og hun svarte at de ville det på sikt. Jan Petersen fra Høyre var ja-mann og mente at Norge ville ha en angrerett, det vil si kunne melde seg ut hvis det ikke fungerte. Det var uklart i EU-traktaten og ble brukt som skremsel fra nei-siden.

I ettertid har det vist seg at Finland og Sverige, og de 25 andre EU-landene, i aller høyeste grad er selvstendige nasjoner innenfor EU, og Brexit har vist at det er mulig å angre seg og melde seg ut.

Brussel var uendelig langt borte

Det sagt, det er noe i utsagnet om at nei-siden vant avstemningen, mens ja-siden vant de 30 neste årene. Det skyldes selvfølgelig EØS-avtalen, Schengen og alle de andre tilpasningene og avtalene som er kommet til mellom Norge og EU siden 1994.

Når jeg leser boken, får jeg inntrykk av at «feilene» ja-siden begikk i 1994-debattene, var mindre enn «feilene» nei-siden gjorde. Det ja-siden ønsket, og som ble en realitet, var at Norge i dag er tett knyttet til EU på svært mange områder. Det er bare å lese EØS-utvalgets NOU fra april 2024 for å få et inntrykk av hvor stort omfanget av vår tilknytning til EU er. 

Det er noe i utsagnet om at nei-siden vant avstemningen, mens ja-siden vant de 30 neste årene.

Mathilde Fasting
Spaltist

Kjetil (56) har tenkt seg om, og den gryende mistanken om at nei-standpunktet kanskje var tuftet på usikker grunn, kom allerede under et besøk i Brussel som journalist for Klassekampen, sommeren 1994. For hva var Brussel?

For nei-siden var det forklaringen på alt som var vondt, noen omtalte EU til og med som «dyret» i åpenbaringen. Her bestemte byråkratiet over nordmannen på den ytterste ø, og det var langt nok til Oslo. Brussel var uendelig langt borte.

Det Alstadheim så i 1994, var:

«…et politisk system med konflikter og motsetninger og kompromisser og løsninger, og med interessegrupper som forsøkte å dra et direktiv noen hakk i sin retning eller løfte et tema som de mente fikk for lite oppmerksomhet og at EU burde gjøre mer med. Dette var hva jeg var vant med fra tiden i Natur og Ungdom og i Naturvernforbundet. Dette var noe jeg kjente igjen fra norsk politikk. Derfor reiste jeg hjem med en gryende usikkerhet. EU fremsto mer som en arena for politikk, politisk samarbeid og politisk strid mellom ulike land og ulike interesser enn som en aktør som førte en bestemt type politikk.» 

Ja-sidens argumenter har endret seg

Alstadheims grep er, i tillegg til å gjennomgå argumentene i partilederdebatten fra 26. november 1994, å gå gjennom hvordan argumentene står seg i dag og hva som sies nå. Da skinner det gjennom at mange av argumentene fra nei-siden henger igjen fra 1994 og sågar helt fra 1972.

Ja-sidens argumenter har i større grad endret seg i takt med EUs utvikling og endringene i forholdet mellom Norge og EU. Ja-sidens spådom om at EØS ville ryke dersom Norge ikke stemte ja i 1994, var både den største feilen i 1994 og det som samtidig betød at Norge fikk en stor fot innenfor. 

De tre områdene som særlig har endret seg, er også viktigst for Alstadheim. Det er hans to viktigste nei-argumenter fra 1994, demokrati, folkestyre og samarbeid, og miljø og klima. I tillegg er det beredskap og sikkerhet. Det er også mine viktigste ja-argumenter. 

Det er kanskje en gryende EU-debatt i Norge, men politisk er det stort sett like tabu som å diskutere sykelønn. 

Mathilde Fasting
Spaltist

Like tabu som debatten om sykelønn

Om en måned er det 30 år siden EU-avstemmingen. Jette F. Christensen skriver i sin bokanmeldelse at Alstadheim bidrar med en sober samtale om EU-debatten – med stigende promille.

Jeg tror ikke vi vil klare å holde oss edru i EU-debatter fremover, men faktafeil og løgn bør alle, uansett standpunkt, kunne bidra til å avsløre. Boken til Alstadheim viser hvorfor, og Brexit-debatten viser hvor galt det kan gå når løgn med utestemme får dominere.

Det er kanskje en gryende EU-debatt i Norge, men politisk er det stort sett like tabu som å diskutere sykelønn. Vi kan selvfølgelig fortsette å diskutere enkeltsaker, men så lenge vi grunnleggende sett har en avtale som ikke gir oss stemmerett, vil vi alltid diskutere det som har vært, ikke det som er eller som kommer.

De som tar feil i dag, er alle de som unnviker debatter og som tror at holdninger endres og forståelse øker ved å tie.