Mímir Kristjánssons brutalt ærlige bok er tidvis glitrende, men kunne ha blitt enda viktigere

Etiske dilemmaer

«Denne boka er blitt til i feighet», skriver Kristjánsson, idet han skal forsvare hvorfor han kan ta seg til rette i sin fars historie. Han viser til at boken først kunne skrives etter farens død. Forfatteren svarer selv på spørsmålet om det han gjør er etisk forsvarlig. Han mener seg berettiget til å skrive boken fordi det er han som «må bære farsarven med meg videre gjennom livet», og sier at han skriver denne boken «med blodets rett».

Med denne boken har den usedvanlige stortingspolitikeren fra Rødt kledd seg fullstendig naken.

Kristjánsson etterlater et bilde av en varm og stolt far, som han «ikke ville ha byttet ut med noen annen». Han beskriver like fullt på en presis måte hvordan alkoholen ødela farens helse og relasjoner. Dette er en del av boken der det ville vært mulig å gått dypere til verks. At Mímirs egne relasjoner og handlinger også har vært og er preget av for høyt alkoholkonsum, berører han kun i korte setninger, der denne er det sterkeste: 

«Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for både meg selv og for menneskene rundt meg, men jeg har ennå ikke vunnet kampen mot alkoholen. Jeg har ikke engang bestemt meg for om jeg vil ta opp kampen, eller om jeg bare vil prøve å leve videre med Bror Alkohol ved min side».

Bokens hovedperson er dermed på sett og vis ikke «pabbi», men Mímir selv. Det er seg selv han gjør sårbar med denne boken, og han tar flere grep for ikke å sverte sin fars ettermæle. Det er selvsagt ikke uproblematisk å utlevere en avdød person på denne måten, men forfatteren lander ned på riktig side av etikk-streken.

Boken hadde riktignok blitt enda sterkere hvis Kristjánsson i større grad hadde våget å reflektere over det som bare antydes – at han har et ansvar som voksenperson i møte med barn, partnere – og for så vidt også arbeidsgiver og velgere – når han velger et liv der Bror Alkohol tar så stor plass.

En politisk bok

Forfatter Mímir Kristjánsson har søkt og fått innvilget fritak fra Rødts partiskatt for inntektene han får for denne boken. Rødt har som prinsipp at man skal betale inn all inntekt over 782.784 kroner til partiet. Han har selv argumentert for at boken er et så personlig og privat prosjekt at det ville vært «invaderende å gi fra seg pengene fra det». Han mener også at boken «ikke er politisk». 

Mímir Kristjánsson jager etter sannheten om seg selv, og virker å ha bestemt seg for å utlevere også det som er uskjønt og nedrig. 

Jeg skal ikke mene noe om partiskatten til Rødt eller fritaket han har fått – inntektene vil bli betydelige for denne boken.

Men jeg vil gjerne utfordre hans påstand om at dette ikke er en politisk bok. Det er den. Både konkret og mellom linjene skriver Kristjánsson om alkoholpolitikk, om fordelingspolitikk, om familiepolitikk og om en feilslått helsepolitikk. «Ingenting i verden er rettferdig, selv ikke fylla», skriver han. Boken er på vel 150 sider. Forfatter-politikeren kunne godt ha kostet på seg 30 sider til, og dermed gitt noe mer plass til de samfunnspolitiske sidene ved alkoholisme.

Det ville ha gitt boken enda mer dybde og tyngde. Og fordi Mimír Kristjánsson er den ideologen han er og skriver så godt som han gjør, ville han kunne lykkes med å forme noen nyskapende politiske ideer – hvis han valgte å spenne en høyere himmel over det ærlige bokprosjektet sitt.