Anmeldelse av 
Veslemøy Hedvig Østrem

Mímir Kristjánssons brutalt ærlige bok er tidvis glitrende, men kunne ha blitt enda viktigere

Mímir Kristjánsson har skrevet en mye omtalt bok om fyll, farskap og determinisme. Boken har på sitt beste noen unike litterære kvaliteter, men den etterlater også noen spørsmål – og ubrukte muligheter. 

Mimír Kristjánsson har skreve en dypt ærlig og naken bok om sitt eget og farens alkoholkonsum. «Bokens hovedperson er dermed på sett og vis ikke «pabbi», men Mímir selv, skriver Veslemøy Østrem i denne anmeldelsen. 
Mimír Kristjánsson har skreve en dypt ærlig og naken bok om sitt eget og farens alkoholkonsum. «Bokens hovedperson er dermed på sett og vis ikke «pabbi», men Mímir selv, skriver Veslemøy Østrem i denne anmeldelsen. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Veslemøy Hedvig Østrem
Pabbi
Mimir Kristjansson
J M Stenersens forlag, 159 sider

Det er flere uker siden Mímir Kristjánsson kom ut med sin bok «Pabbi – en familiesaga om drukkenskap». Boken figurerer allerede på høstens bestselgerlister, og vil trolig bli værende der. Den treffer godt, den treffer bredt og den treffer deg i magen med sin brutale ærlighet. 

Med denne boken har den usedvanlige stortingspolitikeren fra Rødt kledd seg fullstendig naken. Han utleverer sin fars alkoholisme, sine forfedres alkoholisme, islenderes alkoholisme – men mest av alt sitt eget altfor store alkoholkonsum. Kristjánsson har åpenbart truffet en nerve, og melder selv om tilbakemeldinger fra andre som sliter med sitt alkohol- eller rusmisbruk eller som lever med noen som gjør det. 

I denne anmeldelsen av en bok skrevet av en av Norges mest profilerte politikere gjennom flere år, har jeg sett på tre dimensjoner: Bokens litterære kvaliteter, bokens etiske dilemmaer – og dens politiske dimensjon. 

Sakprosa med islandsk saga-schwung

Mímir Kristjánssons islandske herkomst setter tonen i denne nokså kortfattede, men intense boken. I høyverdig, korthugget, men slett ikke karikert sagastil plasserer forfatteren seg inn i en «stolt» tradisjon – av fortellere og drukkenbolter. I de første kapitlene viser Kristjánsson hvilken sterk skribent han er, og dette er også bokens beste del, litterært sett. Han fører et direkte og usentimentalt språk, med billedskapende beskrivelser og en ærlighet som gir leseren gåsehud. 

Bokens hovedperson er ikke «pabbi», men Mímir selv.

Han beskriver et familietre der alkohol har vært en del av DNA-et, og det drypper selvironisk av annenhver setning:

«Det var litt som en forfylla utgave av Bukkene Bruse, der den neste bukken alltid var fullere enn den andre», skriver han om familiemedlemmers alkoholvaner. 

Intensiteten går i bølger. Deler av boken oppleves nærmest som rallende fyllerør, med kjedelige gjentakelser og der grensen til det vulgære iblant overskrides. Andre deler er høyverdig og svært interessant sakprosa, ispedd samfunnsanalyse, litteraturhistorie og en liten dose velferdspolitikk.

Forfatteren tar i bruk familiens hyttebok som en rød tråd. Fars stemme blir en kommentator til den historien sønnen maner frem. 

Boken om pabbi har form som et personlig tankeeksperiment som gir visse Knausgård-assosiasjoner. 

Mímir Kristjánsson jager etter sannheten om seg selv, og har bestemt seg for å utlevere også det som er uskjønt og nedrig. Totalt sett viser denne boken at Mímir Kristjánsson åpenbart er en av våre mest skriveføre politikere. 

Les også

Etiske dilemmaer

«Denne boka er blitt til i feighet», skriver Kristjánsson, idet han skal forsvare hvorfor han kan ta seg til rette i sin fars historie. Han viser til at boken først kunne skrives etter farens død. Forfatteren svarer selv på spørsmålet om det han gjør er etisk forsvarlig. Han mener seg berettiget til å skrive boken fordi det er han som «må bære farsarven med meg videre gjennom livet», og sier at han skriver denne boken «med blodets rett».

Med denne boken har den usedvanlige stortingspolitikeren fra Rødt kledd seg fullstendig naken.

Kristjánsson etterlater et bilde av en varm og stolt far, som han «ikke ville ha byttet ut med noen annen». Han beskriver like fullt på en presis måte hvordan alkoholen ødela farens helse og relasjoner. Dette er en del av boken der det ville vært mulig å gått dypere til verks. At Mímirs egne relasjoner og handlinger også har vært og er preget av for høyt alkoholkonsum, berører han kun i korte setninger, der denne er det sterkeste: 

«Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for både meg selv og for menneskene rundt meg, men jeg har ennå ikke vunnet kampen mot alkoholen. Jeg har ikke engang bestemt meg for om jeg vil ta opp kampen, eller om jeg bare vil prøve å leve videre med Bror Alkohol ved min side».

Bokens hovedperson er dermed på sett og vis ikke «pabbi», men Mímir selv. Det er seg selv han gjør sårbar med denne boken, og han tar flere grep for ikke å sverte sin fars ettermæle. Det er selvsagt ikke uproblematisk å utlevere en avdød person på denne måten, men forfatteren lander ned på riktig side av etikk-streken.

Boken hadde riktignok blitt enda sterkere hvis Kristjánsson i større grad hadde våget å reflektere over det som bare antydes – at han har et ansvar som voksenperson i møte med barn, partnere – og for så vidt også arbeidsgiver og velgere – når han velger et liv der Bror Alkohol tar så stor plass.

En politisk bok

Forfatter Mímir Kristjánsson har søkt og fått innvilget fritak fra Rødts partiskatt for inntektene han får for denne boken. Rødt har som prinsipp at man skal betale inn all inntekt over 782.784 kroner til partiet. Han har selv argumentert for at boken er et så personlig og privat prosjekt at det ville vært «invaderende å gi fra seg pengene fra det». Han mener også at boken «ikke er politisk». 

Mímir Kristjánsson jager etter sannheten om seg selv, og virker å ha bestemt seg for å utlevere også det som er uskjønt og nedrig. 

Jeg skal ikke mene noe om partiskatten til Rødt eller fritaket han har fått – inntektene vil bli betydelige for denne boken.

Men jeg vil gjerne utfordre hans påstand om at dette ikke er en politisk bok. Det er den. Både konkret og mellom linjene skriver Kristjánsson om alkoholpolitikk, om fordelingspolitikk, om familiepolitikk og om en feilslått helsepolitikk. «Ingenting i verden er rettferdig, selv ikke fylla», skriver han. Boken er på vel 150 sider. Forfatter-politikeren kunne godt ha kostet på seg 30 sider til, og dermed gitt noe mer plass til de samfunnspolitiske sidene ved alkoholisme.

Det ville ha gitt boken enda mer dybde og tyngde. Og fordi Mimír Kristjánsson er den ideologen han er og skriver så godt som han gjør, ville han kunne lykkes med å forme noen nyskapende politiske ideer – hvis han valgte å spenne en høyere himmel over det ærlige bokprosjektet sitt. 

Les også

Omtalte personer

Mímir Kristjánsson

Stortingsrepresentant (R), medlem, arbeids- og sosialkomiteen

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

Altinget logo
Oslo | København | Stockholm | Brussel
Politikk har aldri vært viktigere
AdresseAkersgata 320180 OsloBesøksadresseGrensen 150180 OsloOrg.nr. 928934977[email protected]
Sjefredaktør og ansvarlig utgiver:Veslemøy ØstremCFOAnders JørningKommersiell direktør:Marius ZachariasenAdministrerende direktørAnne Marie KindbergStyreleder og utgiverRasmus Nielsen
Copyright © Altinget, 2024