Ny forsvarspolitikk – gamle utfordringer for Europa

Hindrene for å lykkes er godt beskrevet i Mario Draghis rapport om Europas svekkede konkurransekraft. De er akkurat de samme i dag, som i decenniene bak oss. Europa er bygget på folkegrupper, regioner og etter hvert nasjoner, som har konkurrert, kriget, samarbeidet og motarbeidet hverandre, så lenge det har bodd folk her.

Siden forsvar er kjernen i nasjonale strategier, har samordningen innenfor EU alltid vært svak.

Nils-Ola Widme
Næringspolitisk direktør, Abelia

Siden forsvar er kjernen i nasjonale strategier, har samordningen innenfor EU alltid vært svak. Av samme grunn har nasjonalstatene en hang til å kjøpe nasjonalt og ikke sammen, og etter egne produktstandarder istedenfor felles. Dette forplanter seg ut i forsvarsindustrien. De store industrikonsernene kan nok ha globale ambisjoner, men de vet godt hvilke nasjonale interesser de skal predike. Ukrainerne merker dette på slagmarken, når våpensystemene er avhengig av separat ammunisjon og egne reservedeler. 

Selv om Europa er bygget gjennom krig og konflikt, er dagens situasjon også preget av at vi har høstet en fredsdividende, som motpartene ikke har tillatt seg. USA bruker tre ganger så mye som EU på forsvar. Man diskuterer hvor mye Kina bruker, men usikkerheten ligger på oppsiden. Som i Norge, må Europa reversere tiår med kutt i investeringer i materiell og i forskning og utvikling. Industrikapasitet og nye teknologiske fortrinn må utvikles. Draghi etterlyser samarbeid om innkjøp, felles standarder for materiell og digitale systemer. Han tar til orde for felles strategi for utvikling av forsvarsindustri i Europa. Ukrainakrigen var en vekkerklokke. Spørsmålet er om medlemsstatene våkner til enighet om at nasjonale hensyn må vike for felleseuropeiske interesser, eller om politikken bare vil fortsette å forsterke nasjonale ulikheter.

Ukrainakrigen var en vekkerklokke.

Nils-Ola Widme
Næringspolitisk direktør, Abelia

Det som både er gammelt og nå litt nytt, er at forsvar og sikkerhet løftes inn i den økonomiske politikken, slik Draghi gjør i sin rapport om EUs konkurranseevne. Og slik von der Leyen gjør ved å utpeke en egen kommisjonær for forsvar og rompolitikk. Det nye er at dette blir så høyt prioritert i EU. Det viser hvordan von der Leyen har ledet EU mot et langt mer strategisk samarbeid. Det gamle er betydningen av forsvar for konkurransekraft. Moderne innovasjonspolitikk viser hvordan teknologiske innovasjoner skapes gjennom statlig finansiert grunnforskning, som så tas i bruk og testes for å gi strategiske fortrinn på slagmark eller på andre nasjonale konkurransearenaer. Produktutviklingen under konflikt, bidrar så til vekst og bedre liv når freden kommer. I fredsdividendens tid, har imidlertid initiativet til teknologiutvikling flyttet seg fra statens behov til bedriftenes behov. De store teknologiløftene skjer nå gjennom forskningstunge bedrifter, stort sett i USA og Kina, men også i våre naboland Storbritannia, Sverige og Danmark. Derfor er det så viktig å sikre 'dual use' på alle plan i den snuoperasjonen vi nå står i. Sivil teknologi må brukes for å styrke forsvar og beredskap. Ny forsvarsteknologi må utvikles sammen med bedrifter som raskt kan skape innovasjon i sivil bruk, når de militære behovene tillater det. 

Sivil teknologi må brukes for å styrke forsvar og beredskap.

Nils-Ola Widme
Næringspolitisk direktør, Abelia

Andrius Kubilius har fått 100 dager på å levere en analyse av Europas behov for fremtidig forsvarskapasitet. Denne hjemmeleksen vil nok løses gjennom betydelige tekstlikheter med utredningen som Finlands tidligere president Sauli Niinistö jobber med for Europakommisjonen, av EUs kapasitet til forsvar og sivil krisehåndtering.

Norges utfordring er at vi er utenfor, men også litt innenfor. Spørsmålet er om politikere og departementsledere evner å være med når premisser legges og beslutningene tas.