Frykten er russernes mektigste våpen

Trusler som virker

Virker russernes sabelrasling på vestlige beslutningstakere? Utvilsomt.

Hver gang nye kategorier våpenhjelp er til vurdering, nøles det i vestlige hovedsteder. Lenge var det uaktuelt å donere pansrede kjøretøyer. Deretter tok det lang tid å få dem overlevert. Og selv etter at beslutningen om å donere pensjonerte kampfly av typen F-16 ble truffet, har klargjøringen av flyene trukket voldsom ut. Mange av dem kan visst ikke leveres til Kyiv på flere år. Utdanning av ukrainske piloter forsinkes av manglede kapasitet.

Uten å bli konspirativ, må det fastslås at denne prosessen ikke tyder på hastverk.

Det er tydelig at nølingen skyldes frykt for ukontrollert opptrapping av konflikten, ikke minst hos president Joe Biden personlig. Presidenten og hans nære rådgivere har selv levd gjennom den kalde krigens frykt for utslettelse. Den tyske kansleren, Olaf Scholz, skal også frykte russernes vrede. Selv i det norske Utenriksdepartementet vet vi at det har vært bekymring for eskalering.

Vilje og evne

Dette reiser spørsmål om Russland har vilje eller evne til å føre krigen over på NATOs territorium, slik det stadig trues med?

Hva gjelder bakkestridskrefter, er det intet som tyder på at russerne er i nærheten av å kunne true NATO. Riktignok har russerne konvensjonelle missiler og glidebomber som kan nå europeiske byer. Men de ujevne angrepsbølgene i Ukraina tyder på at forrådet er høyst begrenset. Bombene må produseres før de kan brukes. Russiske fly- og sjøstridskrefter er totalt underlegne. En langvarig konvensjonell krig med NATO er russerne dømt til å tape.

Russerne har imidlertid ett aktivum, og det er atomvåpen. Verdens største arsenal – med små og store ladninger, levert fra ubåter, fly, artilleri eller langtrekkende missiler. Nok til å utslette alle sine motstandere fullstendig, skulle de fyres av samtidig.

Men atomvåpen har NATO-landene også. Riktignok ikke fullt så mange, men sannsynligvis vesentlig mer treffsikre og stabile. Dessuten har NATO nok konvensjonelle våpen til å påføre russerne uakseptable ødeleggelser som svar dersom russerne skulle ta i bruk taktiske atomvåpen på slagmarken.

Med andre ord: Det finnes ingen scenarier der Russland kan seire i en krig mot NATO. Med mindre Kreml skulle ønske å ta verden med seg i et kollektivt kjernefysisk selvmord.

Derfor er det i vår klare interesse å ignorere skremselspropaganda og gi den bistand som er nødvendig for å påføre Putin-regimet et tydelig nederlag.

Kjetil Skogrand
Spaltist

Kursk avkler truslene

Om ikke annet, har det ukrainske invasjonen av russisk territorium i Kursk – med vestlige våpen – vist at russernes røde linjer er en illusjon. Det viser også tydelig at russerne har utilstrekkelige landmilitære styrker til å håndtere selv den krigen de står oppe i. Riktignok har ikke ukrainerne lykkes i å få russerne til å trekke styrker vekk fra fronten i Donbas, men russerne har heller ikke klart å kaste ukrainerne ut fra eget territorium. Fordi de ikke har kapasitet.

Hvorfor nøler Vesten?

Likevel venter altså vestlige statsledere med å gi ukrainerne lov til å bruke langtrekkende våpen mot mål inne i Russland, eller donere våpen som kunne avgjort krigen raskere til Ukrainas fordel.

Frykten for en ukontrollert krise som leder til krig med Russland spøker fortsatt i bakgrunnen. Kanskje farget av et historisk bakteppe fra Sovjetunionens militære storhetstid, den gangen bjørnen i øst var vesentlig sterkere.

De fleste vil dessuten være enige i at det er rasjonelt å unngå risiko for krig med en atomvåpenstat. Hvis en krig skulle bryte ut ved en feilberegning, står vi overfor en fryktelig konflikt mot en nådeløs motstander, med stor fare for eskalering.

Noen kan dessuten tenke at russernes stridsevne svekkes mest effektivt av en langsomt uttrukket forblødning på de øst-ukrainske slettene.

Men da løper vi en annen risiko: Uten effektiv bistand til Ukraina, kan russerne til sist komme til å innkassere en slags seier. Og da kan vi stå overfor vesentlig større utfordringer. 

Derfor er det i vår klare interesse å ignorere skremselspropaganda og gi den bistand som er nødvendig for å påføre Putin-regimet et tydelig nederlag.

----------------

Referanser

1. Arne Ordings dagbok, 30.11.1950.

2. Matthew Blackburn og Fabian Heffermehl: «Som søvngjengere inn i tredje verdenskrig» Aftenposten, 08.07.2024.