Agenda-rådgiver om avkommersialisering: Grøftekjøring er unødvendig

Det spiller en rolle hvem som leverer velferden vår. Hvis ikke hadde neppe debatten vært så intens. I går leverte utvalget med det fengende navnet «Avkommersialiseringstutvalget» endelig sin utredning. Den har mange ventet på.

Det har vært strid både i og rundt utvalget, som på et tidspunkt også fikk ny leder.

Leder Jan Erik Støstads utvalg leverer derfor, ikke overraskende, en rapport med en tydelig dissens, fra representantene fra NHO og Private Barnehagers Landsforbund. De ni andre har klart å enes, til tross for det betente temaet.

Utvalget ble nedsatt etter ønske og gjennomslag fra SV i budsjettforhandlinger med regjeringen, og leses inn i den store debatten om graden av kommersialisering av velferdstjenestene i Norge. 

Her er meningene delte. Partiene på venstresiden stiller spørsmål ved om offentlige midler skal ende opp som overskudd i internasjonale selskaper. Høyresiden er opptatt av frihet til å velge, effektivitet og hva som er økonomisk rasjonelt.  

Det spiller en rolle hvem som leverer velferden vår. Hvis ikke hadde neppe debatten vært så intens.

Tiril Rustand Halvorsen
Rådgiver, Agenda

Men det er fordummende for debatten at den reduseres til moral og tillit mot effektivitet og valgfrihet. Det er nemlig ikke åpenbart at privatisering alltid betyr en mer rasjonell bruk av fellesskapets midler. Nettopp derfor er utvalgets rapport viktig lesning.

Velferdstjenester er noe annet

Noe av det mest nyttige utvalget gjør er nemlig å peke på og beskrive hvorfor velferdstjenester er annerledes enn andre typer tjenester som restaurant- eller frisørbesøk, som det for mange er åpenbart bra at kan leveres i et marked og på kommersielle vilkår.

Det er særlig tre kjennetegn ved velferdstjenestene som gjør dem uegnet for eller problematisk å sette ut i et marked, slik utvalget ser det.

• For det første er det snakk om at tjenestene dekker basisbehov, som helse, trygghet, utdanning og omsorg. Behov det er vanskelig å velge bort eller sette en gitt pris på.
• For det andre er menneskene som skal ta i bruk disse tjenestene ofte i sårbare situasjoner. Det kan være barn eller syke som har vansker for å tolke og forstå informasjon, ta gode og informerte valg, og som er avhengige av andres vurderinger av kvalitet. Tid og mulighet til å «sjekke ut markedet» er ikke til stede.
• For det tredje er dette tjenester som er langt mer komplekse enn å sette sammen en god treretters på restaurant. Store forskjeller i individuelle behov, ustrakt bruk av faglig skjønn, og behov for ulike kombinasjoner av for eksempel helse- og sosiale tjenester, gjør det nærmest umulig for en lekperson å sette sammen en fullkommen pakke.

Vanlige tilbuds-, etterspørsels- og prismekanismer eksisterer ikke – noe som er ganske avgjørende for velfungerende markeder. Og utvalget mener derfor at dette er helt spesielle former for tjenester, som derfor må håndteres og organiseres på egne måter. 

Utvalgets andre poeng, er at disse egenskapene legger til rette for store kunnskapsovertak (eller asymmetrier) som igjen gir styringsutfordringer.

Styringsutfordringene er relevante å belyse for alle politikere som skal levere lovpålagte tjenester med klare krav til kvalitet og som skal oppfylle rettigheter befolkningen har. I tillegg er det viktig å ha god kontroll på at pengene som brukes, går til det de er ment for.

At kommersielle leverandører av disse tjenestene har andre mål enn de overnevnte, som de offentlige myndigheter har, som for eksempel å tjene penger på tjenesten, gjør styringsutfordringen enda større.