Et tillitsbasert samfunn krever at vi prioriterer kontrolltiltakene riktig

Det norske «gullet»

Gitt at tillit innebærer å ta risiko blir spørsmålet hvor mye risiko offentlige virksomheter er villig til å ta uten at kontrollbehovet blir dominerende. I Norge liker vi å skryte av den norske modellen og at vi har et samfunn preget av høy grad av tillit og produktivitet som følge av det. Dette «gullet» har gjort det mulig for oss å ha høy verdiskaping, selv om vi er et høykostland. Vi har kunnet utvikle mange velferdsordninger for å støtte oppunder verdiskapingen.

Ifølge professor Bent Sofus Tranøy er USA og England typiske eksempler på samfunn der samfunnet har lav tillit til offentlige tjenester. I slike samfunn vil ledere ofte behandle sine medarbeidere med omfattende kontrollregimer og ha som forutsetning at de har lav indre motivasjon for jobben. I Norge, hvor vi har et høytillitssamfunn, er det mindre grunn til å anta at medarbeiderne har svak indre motivasjon. Å utsette befolkningen og medarbeidere i et høytillitssamfunn for omfattende kontrolltiltak vil faktisk kunne føre til at motivasjonen svekkes og bli til en selvoppfyllende profeti ved at omfattende kontrollmekanismer til slutt blir nødvendig.

Økonomisk kriminalitet er en større utfordring

Indre motiverte medarbeidere trives dårlig i virksomheter der det er lite rom for faglig autonomi. Turnover i mange offentlige virksomheter er stigende, og det gir grunn til uro fordi tapet av kompetanse tar tid å bygge opp. I tillegg vil nyrekrutterte medarbeidere heller ikke bli værende i virksomheter med liten grad av autonomi og virksomhetene ender i en ond sirkel med kontinuerlig opplæringsslitasje. Å tilby høyere lønn kan dempe de negative virkningene på kort sikt, men vil ikke øke den indre motivasjonen for jobben som skal gjøres. Dette vil kunne gi dårligere kvalitet på tjenestene.

Vi burde prioritere kontrolltiltak overfor de kriminelle fremfor å behandle alle som om de er kriminelle.

Siv Sangolt
Leder, Akademikerne Nav

Det er en økning i henleggelser for saker innen økonomisk kriminalitet, ifølge stortingsmeldingen om bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Dette skyldes manglende saksbehandlingskapasitet og økende kompleksitet i sakene. Samtidig er strafferammene relativt lave for denne type kriminalitet.  Det er vanskelig å anslå omfanget av økonomisk kriminalitet i beløp. Anslagene er mange milliarder, alt ettersom en tar høyde for tapte skatteinntekter eller andre faktorer, som direkte bedragerier. Det har vært en enorm økning i digitale bedragerier, gjerne med opphavssted i utlandet, mot vanlige mennesker. Det er også store mørketall både nasjonalt og internasjonalt om hvor stort og omfattende økonomisk kriminalitet er.

Økonomisk kriminalitet er en større utfordring for tilliten i samfunnet enn styring og forvaltning av offentlige tjenester. Verken politiet, Økokrim, A-krim-samarbeidet eller Skatteetaten har kapasiteten som trengs til dette arbeidet. Det er behov for mer tverretatlig samarbeid og åpenhet i registre for å kunne fange opp kriminelle aktører.

Vi burde prioritere kontrolltiltak overfor de kriminelle fremfor å behandle alle som om de er kriminelle.