Marhaug: God grunn til å frykte fornybardirektivet

I flere medier kan vi nå lese innlegg om at fornybardirektivet ikke vil true det kommunale selvstyret. Mon det.

For det første vil den nyeste versjonen av fornybardirektivet (2023) ødelegge det kommunale selvstyret, grunnet kravet om hurtigspor for utbygging av vindkraft og konsesjonsbehandlingstid på ett (maks to) år. Dette tror og håper jeg alle kan være enige i at er uforenelig med den kommunale vetoretten.

Men det er ikke dette direktivet EU-kommisær Kadri Simson forsøker å presse Norge til å innføre. Det er den litt eldre varianten av fornybardirektivet (2018). Det er riktig at denne versjonen ikke er like streng. Direktivet vil likevel påvirke konsesjonsprosessene våre. Bare at det settes tidsfrist for prosessen på to (maks tre) år, er en inngripen i hvordan vi organiserer våre politiske prosesser.

Også i direktivet av 2018 er det snakk om ett kontaktpunkt (og ikke to) ved konsesjonsbehandlinger.

Etter den første bukken EU, kommer det en større en. Også den skal til den norske seteren og gjøre seg fet.

Sofie Marhaug
Andre nestleder i Rødt og andre nestleder i energi- og miljøkomiteen

Vil umuliggjøre full kommunal vetorett

I dag er konsesjonsbehandlingen i Norge delt mellom to myndighetsinstanser: kommunene gjennom plan- og bygningsloven på den ene siden, og Norges vassdrag- og energidirektorat gjennom energiloven på den andre siden. Det er denne delingen som liksom skal sikre kommunenes vetorett i vindkraftsaker, og som jeg mener at EUs fornybardirektiv i beste fall utfordrer.

Sverige har et litt annet system, der vetoretten er nedfelt i miljøloven, og slik har svenskene ivaretatt en slags vetorett med 2018-direktivet. Også Kommunesektorens organisasjon (KS) mener det er mulig å holde på kommunenes veto.

Det kan hende at det går an å ivareta kommunens medbestemmelse et stykke på veien, men neppe uten å endre dagens system. Det er her utfordringen melder seg. Vi snakker altså om å tilpasse norske konsesjonsregler EU. Jeg tror ikke dette er bare enkelt.

Dessuten er jeg sikker på at direktivet som kommer etter 2018-direktivet, fornybardirektivet av 2023, vil umuliggjøre full, kommunal vetorett. Det er på grunn av kravet om hurtigspor for vindkraft. Etter den første bukken EU, kommer det en større en. Også den skal til den norske seteren og gjøre seg fet.

Aller mest minner direktivene om en bit-for-bit-overføring av makt og myndighet, som først og fremst svekker det norske selvstyret.

Sofie Marhaug
Andre nestleder i Rødt og andre nestleder i energi- og miljøkomiteen

Avvikle vetoretten for å tilpasse seg EU

Aller mest minner direktivene om en bit-for-bit-overføring av makt og myndighet, som først og fremst svekker det norske selvstyret.

Samtidig virker det som at ledende politikere ønsker å avvikle hele ordningen med kommunal vetorett. Man kan kanskje si at dette er en måte å «tilpasse» seg EU på.

Tidligere statssekretær Amund Vik har tatt til orde for å avvikle hele ordningen, og han får langt på vei støtte fra nåværende statssekretær Elisabeth Sæther. Begge er fra Arbeiderpartiet. Høyre er ikke noe bedre. Deres energipolitiske talsperson, Mathilde Tybring Gjedde, «reagerer» på at kommuner er prinsipielt imot vindkraft.

Disse signalene er skremmende av flere grunner. For det første fordi regjeringen skal følge Stortingets politikk. For det andre fordi presset på å bygge ned naturen øker.

Rødt mener at vi både må si nei til å gå løs på naturen, bit for bit, og til å gi fra oss kontrollen over egne konsesjonsprosesser, stykkevis og delt.

I en tidligere versjon av dette debattinnlegget sto Amund Vik oppført som tidligere statsråd og Elisabeth Sethær som statsråd. Dette er feil. Amund Vik er tidligere statssekretær, og Elisabeth Sethær er nåværende statssekretær. Feilen ble rettet 19.09.2024, kl. 8:45.