Jan Tore Sanner: – Jeg var forberedt på å bli Høyre-leder

Den første med hjemmeside på Stortinget

På spørsmål hva som har endret seg mest i norsk politikk etter at han begynte i rikspolitikken, svarer Sanner det samme som Carl I. Hagen: En ny mediesituasjon, en utvikling fra papiraviser til digitaliserte medier og et nyhetshjul som går døgnet rundt på nye plattformer. 

Sanner kom inn i rikspolitikken før internett ble allemannseie, og den unge Høyre–politikeren ble faktisk den første på Stortinget som fikk egen hjemmeside. Det var en såpass stor begivenhet at det ble omtalt i mediene da det skjedde i 1996.

«Nå kan du rose, skjelle ut eller diskutere med politikerne direkte på Internett», skrev Aftenposten.

Hvorfor han var den første, husker han ikke. Men det kan skyldes det at han var ung, eller at han var tidlig ute med å bruke digitale verktøy. 

– Det vil jeg tro. Det var noen som brukte PC–en, eller datamaskinen som de sa, til å henge lapper på, minnes han om kolleger på Stortinget.

Et mer familievennlig Storting

Sanner mener det politiske landskapet har endret seg mindre. 

– Det har kanskje vært mer stabilt i Norge enn i veldig mange andre land, sier han.

Når det gjelder andre endringer, trekker han frem at Stortinget er blitt et mye mer familievennlig sted. 

– Før var det middagspause fra tre til seks, slik at far kunne gå hjem og spise middag, sier han og forteller om voteringer til langt etter midnatt.

Før var det middagspause fra tre til seks, slik at far kunne gå hjem og spise middag.

Om møtevirksomhet på Stortinget

Et slikt møteregime passet nok en av oldefedrene hans, som også satt på Stortinget, bedre enn Sanner, som var småbarnsfar da han fikk fast plass på Stortinget.

Oldefaren var en Venstre–mann fra Rogaland. Sanner kommer ikke fra noe Høyre–dynasti, men har er i ferd med å skape et selv: Det begynte med ektefellen Solveig Barstad, som han møtte via ungdomspolitikken i Unge Høyre. Sammen har de to døtre som begge har sittet i kommunestyret i Bærum. En av dem har også vært generalsekretær i Unge Høyre. Deres tante og hans svigerinne, Hilde Barstad, har vært Høyre–byråd i Oslo.

– Jeg kommer fra et hjem hvor vi alltid har diskutert samfunnsspørsmål. Og slik er det også rundt vårt middagsbord.

Han avviser imidlertid at de har snakket om partipolitikk.

– Man sitter jo ikke rundt middagsbordet og diskuterer partipolitikk, men alt fra menneskerettigheter og psykisk helse til generasjonsregnskap og klimapolitikk.

Ingen ping–pong–politiker

Sanner sier han alltid har engasjert seg for de lange linjene.

– Jeg trives ikke så godt med ping–pong og å jage etter oppslag neste time. Jeg husker godt Erling Steigums generasjonsregnskap, sier han. 

Steigum var professor i samfunnsøkonomi både ved Norges Handelshøyskole og BI og ledet et forskningsprosjekt som i 1993 la frem generasjonsregnskapet: et regnskap som viser offentlige inntekter og utgifter på lang sikt ut ifra beslutninger som allerede er tatt, og av andre forhold som man kan forutsies.

– Det trigget meg veldig til å tenke langsiktig bærekraft, enten det gjelder økonomi, sosialpolitikk eller klima, sier politikeren som nå venter på regjeringens perspektivmelding. Den ble utsatt fra i vår til høsten.

– Det er et av de viktigste dokumentene Stortinget behandler, sier han. 

Jeg trives ikke så godt med ping-pong og å jage etter oppslag neste time.

Sanner tråkket i salaten en gang han foreslo noe som kunne tukle til regnskapet for eldre generasjoner. Som ung foreslo han og AUF–lederen å avskaffe honnørbilletter for folk over 67 og for at eldre skulle betale like mye i skatt av pensjonen sin, som yrkesaktive betalte av lønnsinntekten.

– Jeg tror ikke det er noe jeg har fått mer kjeft for enn akkurat det.

– Så det har du ikke gjentatt?

– Nei, jeg tror ingen som har vært ute med et slikt utspill, gjør det igjen, sier Sanner som har foreslått mye kontroversielt opp gjennom årene. Det ble mye debatt da han i 2007 loddet stemningen for å bytte ut den norske kronen med euro. På 90–tallet ville han gi lærerne karakterer og evaluere skolene og kutte i den offentlige støtten til lærerorganisasjonene, som han mente led av endringsvegring. 

«Hvis jeg fikk styre skolepolitikken her i landet, ville nok de bli mine største fiender. Men jeg ville vunnet kampen, for jeg har elevene og foreldrene på min side», sa han som ung Høyre–polititiker. 

Den gang mente han også at unge mennesker i arbeid «må være villig til å gå ned i lønn for at flere skal komme inn på arbeidsmarkedet», og han foreslo å legge ned Vinmonopolet.

– Ja, Vinmonopolet har jeg endret syn på. Og minstelønn … det var jo en tid med høy ungdomsledighet, så det var mer et spørsmål om å få mer fleksibilitet, sier han.

Var med på å endre Høyres kurs

Han ble i sin tid kritisert for å ville ta partiet for langt mot høyre. 

– Var du tidlig i din karriere mer opptatt av milliardene enn menneskene?

– Ja, altså i den forstand at jeg har vært opptatt av økonomisk politikk. Men budskapet «mennesker, ikke milliarder», henger jo sammen med det strategiske skiftet vi foretok etter valgnederlaget i 2005. Da satte vi oss ned, jeg, Erna og noen andre. Vi hadde gjort et veldig dårlig valg og tapt regjeringsmakten. Da diskuterte vi to hovedspørsmål, sier han og forteller at det ene var hvem Høyre skulle samarbeide med: Høyre var delt i to. Halvparten ville samarbeide med sentrum og den andre halvparten med Frp.

– Vi var tydelige på at Høyres vei til makten måtte gå gjennom et samarbeid med alle fire. Det tok flere år før det budskapet sank inn, sier han.
Det andre hovedspørsmålet dreie seg om politisk kurs:

– Vi så at velgerne oppfattet oss som et parti lenger til høyre enn vi selv gjorde. Vi ble oppfattet som et ensidig skatt– og skoleparti, og vi var opptatt av å bredde ut Høyre som parti – med sterkere vekt på helse og den sosiale siden. Ut ifra det vokste «mennesker ikke milliarder», sier han om det slagordet skulle bli assosiert med Erna Solberg.

Vi så at velgerne oppfattet oss som et parti lenger til høyre enn vi selv gjorde.

– Var det da dere droppet forslaget om å stramme inn sykelønnsordningen – å innføre karensdager?

– Jeg husker ikke akkurat da det kom, sier han, men legger til at han tror det var før. Og nå er han veldig tydelig på at det har lite for seg å innføre sykedager uten lønn. Han begrunner det med at det blir en stadig mindre gruppe som rammes, mens andre kan si «jeg tar hjemmekontor» i dag.

– Så det vil ramme veldig usosialt, men det kan være fornuftig å se på andre justeringer, sier han og sikter bl.a. til de NHO og LO nå har åpnet for, og som dreier seg om fordeling av regningen mellom Nav og arbeidsgiver.

Var lenge skeptisk til Frp

Sanner som flere år har sittet i regjering med Frp, var lenge motstander av det. 

– Var det umulig tror du – så lenge Carl I. Hagen satt som leder?

– Ikke nødvendigvis umulig, men krevende, sier han. Hagen var i sin tid med på å felle Willoch–regjeringen, og han hadde et svært kjølig forhold til flere fremtredende H–politikere, ikke minst stortingspresident Jo Benkow.

– Det er klart menneskene i politikken betyr noe. Det ble jo lettere med Siv, sier han om Siv Jensen.

– Jeg har stor respekt for hennes pragmatisme og evne til å ivareta Frps kjernegrupper, sier han.

Sanner var Høyres finanspolitiske talsperson med ansvar for budsjettforhandlingene i 2001– 2005 og la strategien for hva Bondevik II–regjeringen skulle gi til Frp i forhandlingene.

– Jeg sa vi ble nødt til å gjøre noe med avgiften på campingvogn og motorsykkel. 

Sanner fikk først regjeringens underutvalg imot seg. 

– Men jeg visste jo at det måtte med. Det har noe med forståelsen av hva som er viktig for velgergruppene til andre partier, sier han.

Broiler og urban professorsønn

I unge år ble Sanner omtalt som «den urbane professorsønnen fra Bærum», som hadde vært med i Unge Høyre siden han var 15 år, gikk med stresskoffert og slips og var veltalende og dannet. Senere fikk han et broiler–stempel: Han hadde gjort politisk karriere uten å ha hatt en ordinær jobb utenfor politikken. 
Selv mener han at politikere får innsikt i mye mer enn mange tror.

Det skapes ofte et inntrykk av at politikere bare lever i en boble i Oslo.

– Det skapes ofte et inntrykk av at politikere bare lever i en boble i Oslo. Men det er jo ingen som reiser så mye i landet vårt – fra nord til sør og fra bygd til by – som politikere. Jeg tror jeg har besøkt det meste, sier han og påpeker at det gir innsikt og bidrar til et mer nyansert bilde enn man har som ung.

– Reising er viktig ut ifra to perspektiver: Man lærer Norge bedre å kjenne, og man ser hva som er reelle utfordringer, sier han som har endret norgeskartet etter både en kommune– og en regionreform.

Han poengterer at han mener det også er viktig å ha med politiske rådgivere og embetsmenn på reiser. 

Nå blir han selv embetsmann. Høyre–politikeren som har portrettet sitt hengende på statsrådsvegger i tre departementer, avslutter karrieren som statsforvalter. 

Og når går han helt til topps. Han blir ikke assisterende fylkesmann.