Dette vil være en het politisk potet i mange år fremover

Mangel på folk  

Mangelen på fagfolk for å levere tjenestene, blir i fremtiden kanskje et viktigere spørsmål enn hvem som står for driften. Det blir i utgangspunktet ikke flere fagfolk ved å privatisere tjenesteproduksjonen. Samspill mellom offentlige aktører og private leverandører kan forøvrig i noen tilfeller ordnes slik at man får det beste av to verdener.

Bevilgningsfinansiering vil være forenelig med EØS-avtalen. 

Christian Hambro
Jurist og spaltist i Altinget

Hjemmehjelp blant annet til eldre, er et kommunalt ansvar. Kommunen bestemmer hvilken hjelp den enkelte skal få og leverer tjenestene. I stedet for å få tjenester fra kommunen, kan den hjelpetrengende engasjere privat hjemmehjelp (fritt brukervalg) fra firmaer den har avtale med, og kommunen betaler det den kommunale tjenesten hadde kostet. Dette er ordningen i Oslo. Trondheim vurderer noe tilsvarende, men det er kommunalt ansatte som er bekymret for denne utviklingen.

Skepsis skinner igjennom 

Selv om avkommersialiseringsutvalget ikke har hatt som mandat å gi råd om hvilke tjenester som bør tilbakeføres til det offentlige, har det hatt som oppgave å vurdere positive og negative sider ved henholdsvis offentlig og privat drift på velferdsområdet. Utvalget har også hatt som mandat å gi råd om hvordan en eventuell avkommersialisering bør foretas, og hvordan det offentlige skal beholde styringen når private aktører er engasjert. Selv om fremstillingen av disse spørsmålene i prinsippet er nøytral, skinner det likevel gjennom at flertallet i utvalget ser med større skepsis på kommersiell enn på offentlig drift, og er mer negative til kommersielle enn ideelle aktører. Forslagene bærer preg av dette. 

Et hovedpoeng i min forrige artikkel om Avkommersialiseringsutvalget, var at spørsmålet om privat eller offentlig drift bør avgjøres av våre politikere, og ikke bør styres gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen ble inngått for å gjøre Norge til en del av EUs indre marked. Det var ikke meningen at avtalen skulle påvirke organiseringen av offentlig sektor. Utvalgets konklusjon er også at organiseringen av velferdstjenester er noe Norge selv bestemmer, og at EØS-avtalen spiller liten rolle her.

Støttes opp av dommer

På bakgrunn ev flere dommer fra EU-domstolen og EFTA-domstolen er det sikker rettspraksis at det offentlige selv kan ta hånd om de fleste velferdsoppgaver i egenregi. EØS-avtalen utgjør således ikke et press i retning av direkte privatisering av velferdsoppgaver. Reglene om offentlig pengebruk i EØS-avtalen gjelder støtte til næringsliv, og ikke tildeling av velferdstjenester til enkeltpersoner.

Arbeidet ned å levere tjenestene som er organisert etter solidaritetsprinsippet regnes forøvrig ikke som en økonomisk aktivitet som EØS-avtalens markedsregler gjelder for.

Det typiske for tjenester etter solidaritetsprinsippet er at det offentlige har ansvaret for at velferdstjenesten tilbys, at den tildeles etter behov, at det offentlige finansierer mesteparten av tjenester, og at den private betalingen for enkeltytelser er beskjeden. 

Med mindre noe annet er bestemt, kan det offentlige velge å sette bort større eller mindre deler av oppgaven med å tilby velferdstjenester. Omlag 8 prosent av tjenestene tas i dag hånd av kommersielle bedrifter og 7 prosent av ideelle aktører. Dette har i stor grad skjedd ved bruk av offentlige anskaffelseskontrakter, som håndteres etter lov og forskrift om offentlige anskaffelser.

Barnehageområdet

Et alternativ til anskaffelseskontrakter, er at det offentlige gir driftstilskudd, på nærmere angitte vilkår, slik en særlig gjør på barnehageområdet. Bevilgningsfinansiering vil være forenelig med EØS-avtalen. Grunnen til det er at markedsreglene i EØS-avtalen bare gjelder for det som regnes som økonomisk aktivitet, og velferdstjenester faller som alt nevnt i utgangspunktet utenfor det. Forbudet mot statsstøtte vil ikke gjelde hvis tjenesten blir definert som en tjeneste av allmennøkonomisk betydning. Med dette siktes det, enkelt sagt, til en tjeneste det offentlige mener bør tilbys, som markedet ikke tar seg av uten offentlig tilskudd, og hvor godtgjøringen er regulert. 

De tradisjonelle frontene i diskusjonen om offentlig kontra privat drift av velferdstjenester er kanskje noe firkantet. 

Christian Hambro
Jurist og spaltist i Altinget

For små ideelle aktører er kjøp etter anskaffelsesreglene en tung prosess. Utvalget foreslår derfor at det settes i gang et arbeid med å foreslå en lov for bevilgningsfinansiering av velferdstjenester. Loven tenkes både å omfatte hvordan tilskudd kan brukes for å sikre god offentlig styring, og for å unngå kollisjon med EØS-regler som kan tenkes å spille inn.

Mulig å prioritere ideelle

Utvalget mener en lov om tilskudd til velferdstjenester vil kunne sikre en bedre offentlig styring på feltet enn bruk av anskaffelseskontrakter. Hvorvidt dette generelt er riktig, er ikke nærmere forklart.

Styringen av velferdstjenester er vanskelig, uansett hvem som produserer dem. Det skyldes at kvaliteten av tjenestene og samfunnsvirkningen er avgjørende, og begge deler er vanskelig å måle, hva enten tjenesten er organisert som en offentlig anskaffelse eller et tilskudd. 

Hvorvidt anskaffelseskontrakter/bevilgninger knyttet til leveranse av velferdstjenester kan forbeholdes ideelle private organisasjoner, slik at de kommersielle aktørene utelukkes, reiser spørsmål om rekkevidden av likebehandlingsprinsippet i EØS-avtalen. Hvis en slik ekskludering er saklig begrunnet og inngår i en overordnet strategi, for eksempel for en kommune, kan slike avtaler forbeholdes ideelle aktører. Det er imidlertid litt ulike forståelser for hvilke vilkår som må oppfylles for at kommersielle aktører kan ekskluderes. Spørsmålet var nylig oppe i en sak for Oslo tingrett, der kommunen tapte. Dommen er anket. Så siste ord i dette spørsmålet er derfor ikke sagt.

Styringen av velferdstjenester er vanskelig, uansett hvem som produserer dem. 

Christian Hambro
Jurist og spaltist i Altinget

Selv om regelverket ikke er til hinder for at det offentlige kan organisere velferdstjenestene omlag som det vil, kan det lett oppstå interessekonflikter i praksis når avkommersialisering eller privatisering skal gjennomføres. Dette gjelder også maktbalansen i de forvaltningsmessige prosesser som skal til for blant annet å styre klar av aktuelle EØS-bestemmelser.

Utvalget har derfor foreslått at det utarbeides noen veiledere på området, og at det etableres et sentralt rådgivningstilbud på feltet. Slike tilbud vil kunne være nøytrale, og være til hjelp både når det er tale om avkommersialisering, og når noen måtte ønske å benytte private leverandører i større utstrekning enn i dag.