Hun ledet streik i staten i vår – nå vil hun lede Unio

– Hvorfor vil du bli leder i Unio, Guro Elisabeth Lind?

– Jeg vil bli leder i Unio fordi jeg er opptatt av å samle den kraften som ligger i alle Unio-forbundene til en mer samlende hovedorganisasjon og til en mer slagkraftig hovedorganisasjon. Jeg tenker at Unio har et større potensial enn det vi klarer å hente ut i dag, og jeg er opptatt av at de ulike forbundene skal spille hverandre gode.

Forskningspolitisk bakgrunn

Guro Elisabeth Lind har en doktorgrad i molekylærbiologi, og har bakgrunn som kreftforsker ved Oslo Universitetssykehus. Og forske gjør hun faktisk fremdeles, ved siden av vervet som leder i Forskerforbundet. Hennes inngang til forskningspolitikken kom da hun i 2015 ble med i oppstarten av Akademiet for yngre forskere, og fikk ansvaret med å lede det fra starten.

– Det var utrolig lærerikt, og på det året som vi brukte på å etablere Akademiet for yngre forskere, så klarte vi i å bli en sterk forskningspolitisk stemme. Vi klarte å få innpass på alle de forskningspolitiske arenaene og til alle de sentrale politikerne, sier hun.

Hun peker på noen av lærdommene derfra som ting hun tok med seg inn i ledervervet i Forskerforbundet, og som hun nå vil ta med seg videre i Unio.

– Grunnen til at vi lykkes, var fordi jeg var opptatt av at vi skulle bygge lag, og sammen utforme hva vi skulle satse på. Det er den ene oppskriften. Det andre er å prioritere. Det er begrenset hva man kan bite over. Og tredje suksessfaktoren var å være løsningsorientert. Det er nok av folk som kommer og forteller hva som er vondt og vanskelig, men de som faktisk kan komme og si at ok, dette er en utfordring og her er alternativene for hvordan vi kan løse det, vil jo få mye større gjennomslag.

Fagbevegelsen må klare å stå sammen

Det har skjedd et skifte i fagbevegelsen over tid, hvor LO ikke lenger har flertall alene blant de fagorganiserte. Særlig de utdanningsorienterte sammenslutningene Unio og Akademikerne har vokst raskere over tid, og tatt en større andel av de organiserte. Men når man snakker om partssamarbeid i ulike sammenhenger, er det ofte fremdeles slik at LO og NHO tar mye plass og oppmerksomhet.

– Og det er nettopp der jeg synes at Unio skal bli mer slagkraftig, sier Lind.

– Det burde være en selvfølgelig at når det tas viktige avgjørelser i norsk arbeidsliv, så skal Unio være til stede. Og det er jo fordi vi organiserer de gruppene som samfunnet er helt avhengig av. Så her har vi en jobb å gjøre med å ta en større plass, rett og slett.

– Det har blitt mer synlig konflikt mellom de ulike delene av fagbevegelsen i de senere årene. Er det positivt at man viser frem disse skillelinjene og har denne diskusjonen, eller burde man prøve å jobbe mer sammen om å finne fellesløsninger?

– Jeg tror at det er mulig å jobbe godt sammen. Og så er det selvfølgelig sånn at det kommer til å gå en kule varmt innimellom, når man har ulike ståsted. Men alt i alt, så mener jeg at fagbevegelsen tjener mye på å klare å stå sammen og finne de gode løsningene i samarbeid.

Hun understreker samtidig at Unio må prioritere det som medlemmene deres mener er viktigst, som er deres lønn og arbeidsvilkår.

– Og jeg tenker at Unio kan være mer kreative og mer strategiske i for eksempel tariffarbeidet, og få opp lønnsutviklingen for de med høyere utdanning. For det er veldig godt dokumentert at der henger man bak. Og det er jo en jobb som man kanskje vil stå med mer alene om. Men alt i alt så tenker jeg at jo mer man klarer å forene mellom hovedorganisasjonene, jo sterkere blir den samlede kraften.

Bra med leder fra lite forbund

Av Unios 400 000 medlemmer, utgjør de to største forbundene – Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet, om lag 320.000 medlemmer. Forskerforbundet er tredje størst, men langt bak de to store, 25.500 medlemmer ved inngangen av 2024.

Unio, som ble etablert i 2001, har til nå hatt to ledere, og begge hadde bakgrunn som lærere. Den andre kandidaten som har meldt sin interesse til ledervervet i Unio denne gangen, Steffen Handal, kommer også fra Utdanningsforbundet.

– Tenker du at det er mulig for Unio å velge en leder som ikke kommer fra et av de to store forbundene?

– Jeg tenker det er mulig, og jeg tenker det er på tide. Og jeg tenker det er sunt for en organisasjon å ha et lederverv som går på omgang mellom forbundene. Og så tror jeg det kan være sunt for et fellesskap å av og til ha en leder som kommer fra noen av de som ikke er størst, sier Lind.

– Og så må jeg være tydelige på at jeg stiller for å få til et mer samlende og slagkraftig Unio. Jeg stiller ikke mot Utdanningsforbundet. De har gjort en kjempejobb for Unio-fellesskapet.

Lært mye av å stå i konflikt

Som leder i Unio Stat, har Guro Lind stått sentralt i en av de mest kompliserte konfliktene i nyere norsk tariffavtale i årets hovedoppgjør i staten. Foreløpig konklusjon er at Unio, sammen med Akademikerne, havnet i streik og tvungen lønnsnemnd. LO, med NTL i spissen, stemte også ned resultatet fra meklingen, men tok en kontroversiell avgjørelse om å gå til frivillig lønnsnemnd for å unngå streik. Sakene skal behandles i Rikslønnsnemnda i november.

– Hva har du lært av å stå i den konflikten?

­– Det har vært utrolig lærerikt. Unio-fellesskapet er på sitt beste når vi er sterke og står sammen og spiller hverandre enda bedre. Og det er kjempeinspirerende, sier Lind.

– Og så trodde jeg ikke at jeg skulle være så privilegert, når jeg nå er på tampen av tiden som leder i Forskerforbundet, at jeg skulle få med meg en sånn type konflikt, og den erfaringen det er – både med å få lede en streik, men også å være helt til Rikslønnsnemnda. Det gjør at jeg har lært utrolig mye om konfliktarbeid og partsamarbeid på et dypere nivå.

Krevende å streike i staten

Noen av de mer profilerte streikene i senere år, har vært i Unio-forbund. Lærerstreiken i 2022, sykepleierstreiken i 2021, og i år i staten – har alle til felles at det ikke kom noen løsning ved forhandlingsbordet. I stedet ble det lønnsnemnd.

– Unio har kanskje ikke hatt de største gevinstene av å bruke streik som virkemiddel. Hva tenker du om det?

– Det er krevende å streike i offentlig sektor, rett og slett. Det er en annen dynamikk i privat sektor, hvor streik går direkte utover inntjeningen til bedriften. Og det er jo noe som Unio jobber mye med. Det har vært et utvalg som har sett på hvordan streikehåndteringen skal gjøres, og bruk av tvungen lønnsnemnd, sier Lind.

– Er det et dilemma at når Unio-forbund lykkes med å nå gjennom med et streikebudskap om at deres yrkesgrupper har en dårlig lønnsutvikling, men ikke får uttelling i kroner og øre for å streike, så kan man ende opp med å bare svekke rekrutteringen til disse yrkesgruppene?

– Jeg vil i hvert fall si at det er noe man skal være veldig bevisst på. Og å fremsnakke disse yrkene, det er jo kjempeviktig. Men det er en dualitet i det. Vi må jo også passe på som samfunn at disse unnværlige yrkene har lønns- og arbeidsvilkår som gjør at man kan stå i disse yrkene.

Bratt læringskurve

Guro Lind innrømmer at det vil være en bratt læringskurve på noen områder om hun vinner ledervervet, selv om hun har seks års erfaring fra Unios styre.

– Er du forberedt på å ta en diskusjon om frontfaget med sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad?

– Ja, svarer Lind kjapt.

– Jeg skygger ikke unna. Vi er nødt til å ta de kampene vi må. Men som sagt håper jeg på at vi kan klare å jobbe bedre sammen, også med de andre hovedorganisasjonene.  Og så er det uomtvistelig noen utfordringer med som jeg synes det er på tide at LO også begynner å ta inn over seg. Man må jo nesten anerkjenne faktabaserte problemer. Det er lov å være uenig om løsningene, men jeg tror vi snart må begynne å være litt mer enige om problemstillingen.