Lege: Slik kan Ap og regjeringen viske ut skillet mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten

Bedre pasientflyt

Hovedargumentet bak disse forslagene er å sikre mer helhetlige pasientforløp og forhindre at pasienter blir kasteballer eller såkalte svingdørspasienter, mellom de to ulike forvaltningsnivåene i helsevesenet som i dag utgjøres av henholdsvis kommunene og staten.

I tillegg er det også et ønske om å forbedre utnyttelsen av de personellressursene som vi faktisk har tilgjengelig til enhver tid. Det kunne kanskje vært mer hensiktsmessig om for eksempel jordmødre i større grad kunne kombinert de oppgavene som i dag utføres adskilt i kommunen på helsestasjonen og i de statlige sykehusene.

Med andre ord er det i vinden å vurdere alternativer hvor helsevesenet samles på ett felles forvaltningsnivå.

Under Spekters sykehuskonferanse 2024 mente Jan Frich, administrerende direktør i Helse Midt-Norge, at det norske helsevesenet skårer godt på de aller fleste internasjonale sammenligninger, men at vi presterer noe under forventning på noen områder. Det skyldes lite effektiv samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Med andre ord er det i vinden å vurdere alternativer hvor helsevesenet samles på ett felles forvaltningsnivå.

Helseforetaksmodellen er ikke egnet

Jeg tar for gitt at det ikke er aktuelt å innlemme fastlegeordningen og sykehjemstjenesten innunder dagens helseforetaksmodell, da dette ville virket sterkt sentraliserende. Samtidig ville en slik modell fratatt kommunene for store deler av deres nåværende ansvarsområder med tilhørende arbeidsplasser og makt.

Vi trenger ikke å binde oss til en gammel mast. Det er heller ikke nødvendig å låse seg til en falsk dikotomi mellom kommune og stat. En ensidig statliggjøring eller privatisering er heller ikke svaret.

Vi må tørre å tenke nytt

Fokuset bør heller ligge på å utvikle en mer demokratisk organiseringsmodell. En modell som evner å kombinere statens muskler med tanke på investering, finansiering og utjevning, med kommunens lokale forankring og kunnskap om de faktiske forholdene der helse- og omsorgstjenestene både skal ytes og mottas.

Fokuset bør heller ligge på å utvikle en mer demokratisk organiseringsmodell. 

I en slik organiseringsmodell – kall det gjerne for en helseregion – understrekes det nasjonale ansvaret for å sikre befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester med det fulle ansvaret for den nødvendige finansieringen. Staten skal derfor være sikret tydelig representasjon i styrene.

For å bøte på kommunens tap som arbeidsgiver, bør store deler av arbeidsplassene så langt som mulig forbli i de respektive kommunene hvor tjenestene ytes. Samtidig bør kommunene sikres en betydelig styrerepresentasjon i helseregionene som de er tilknyttet. Resten av styret bør utgjøres av ansattrepresentanter.

Pasienten i sentrum

I et slikt system vil det for eksempel vært uhensiktsmessig om kommunen var pålagt å betale døgnbøter til sykehuset dersom helsehuset ikke klarer å stille med en ledig seng til en utskrivningsklar pasient som er ferdigbehandlet på sykehuset, men som samtidig har behov for døgnkontinuerlig omsorg.

Nemlig fordi staten uansett sitter med det finansielle ansvaret – og det er staten som er ansvarlig for å foreta de nødvendige investeringene.

Behandlingen kan i større grad planlegges med pasienten i sentrum, i stedet for å ta stilling til hvilket forvaltningsnivå som er ansvarlig for akkurat denne delen av pasientforløpet.

Beslutningstakere må kunne bli holdt ansvarlige

De nye helseregionene kan for eksempel i første omgang piloteres i og ta utgangspunkt i de nåværende helsefelleskapene.

Med en aldrende befolkning vil behovet for helse- og omsorgstjenester øke betraktelig i fremtiden. Økte investeringer fra fellesskapet forutsetter at det finnes effektive måte å holde beslutningstakere ansvarlige.

Den neste store helsereformen må ta utgangspunkt i organisatoriske enheter som er dynamisk og små nok til effektivt å kunne bli holdt ansvarlige for de avgjørende beslutningene som omfatter spørsmål om befolkningens liv og helse.