I døren på vei ut møter Joe Biden sin manglende evne til å skape etterfølgere

Om man synes et demokratisk styresett, med for eksempel maktfordeling, er en god måte å styre et land på, er det et isolert argument for å ikke gi Trump tillit. Han har konsekvent undergravd demokratiske institusjoners verdi så mye at det ikke har noe effekt for ham å bli fremstilt for en domstol. Domstol og presse er jo bare full av elitister som er i et korstog mot ham uansett.

Dette stemmer jo ikke, men dersom du blir fortalt det mange nok ganger av en person som har vært president og vil bli det igjen, kan det være at du ender opp med å tro på det.

Å gi fra seg makt av hensyn til partiets mulighet til å vinne over en kandidat med antidemokratisk sinnelag, er demokratisk. Men å peke på hvem som skal ta over, er nødvendigvis ikke det. 

Hadde Biden aktivt bygget opp Kamala Harris etter forrige valgkamp var ferdig, ville det ikke vært nødvendig å peke på henne. Nå er det som om han pakker ut påskeharen fra i fjor.

Jeg har en t-skjorte jeg bruker på trening som det står «Kamala Harris for Vice President» på. Den har lenge understreket hvor fremmedgjørende og fordums det oppleves for meg å gå inn på et treningsstudio: «Hei, hei, her kommer jeg igjen». Apparatene husker meg like lite som velgerne husker Harris.

Å gi fra seg makt av hensyn til partiets mulighet til å vinne over en kandidat med antidemokratisk sinnelag, er demokratisk. Men å peke på hvem som skal ta over, er nødvendigvis ikke det. 

Jette F. Christensen
EU-analytiker i Altinget

Jeg kan bare skylde på meg selv. Harris kan skylde på Biden. Han møter sin egen manglende evne til å skape etterfølgere i døren ut.

Dagens USA gir Europa selvtillit

Lite gjør mer for samfundsånden i europeisk politikk enn tilstanden i amerikansk politikk. Den er som varm toddy på store julaften i Arne Garborgs Bondestudentar og styrker selvtilliten til den mest forkomne onkel.

Ingenting som skjer der borte er lurt, alt er dumt og det er bare å kaste seg på. Skål for hvor lure vi er og hvor dumme de er over dammen. Dagens USA gjør det for europeisk selvtillit som samtalene i København litt utpå kvelden etter noen snaps – om frafraflytting på Jylland. Skravla går.

Disse selskapene trenger at en fetter på ett eller annet tidspunkt ikke orker mer, smeller neven i bordet og sier «hva med deg sjæl?».

På hvilken måte demmer europeiske politikere opp for antidemokratiske krefter? Hvordan sikrer de tilslutning til maktfordeling og demokrati? Hvordan gjør de det til en verdi som er mer verdt å forsvare med stemmeseddelen enn løfter om løsninger på reelle problem som de selv ikke har klart å finne, også i generasjoner som kommer?

Svaret er «ikke så veldig». Etterfølgerstrategien i en politisk sfære der gjenkjennelsesraten på politikere er lavere enn norske badetemperaturer, er heller ikke åpenbar.