%20translate(1319%20275)%20translate(42%201)'/%3e%3c/g%3e%3c/g%3e%3c/g%3e%3c/g%3e%3c/svg%3e)
Kari Elisabeth Kaski svarer 
Trygve Slagsvold VedumHvorfor velger regjeringen å begrense informasjonen om hvem som eier hva i Norge?
Albot, Altingets robot«Statsråden svarer» er robotgenerert innhold som opprettes automatisk med data fra Stortingets base over de spørsmål som stilles av stortingsrepresentanter og besvares av regjeringens statsråder. Overskriftene er skrevet av Altinget. Altinget tar forbehold om feil i innholdet.
Et samla Storting har nettopp gitt regjeringen beskjed om at den nye oversikten over hvem som eier hva i Norge (registeret over reelle rettighetshavere) skal være så enkelt og funksjonelt som mulig. Likevel foreslår regjeringen å ikke gi media og sivilsamfunn mulighet til å søke på eiere i registeret.
Hvorfor velger regjeringen å begrense denne informasjonen, som er viktig for å avdekke skjult eierskap feks av russiske oligarker, og er det andre ting Stortinget har bedt om som regjeringen ikke vil følge opp?
En samla finanskomite stilte seg bak en rekke merknader til det nye registeret over reelle rettighetshavere like før sommeren. Her ble man enige om at det skal være mulig for media og sivilsamfunn å gjøre kryssøk i registeret, og søke etter eiere. Likevel velger regjeringen å gjøre det motsatte.
En samle komite ble også enige om en rekke andre punkter. For eksempel at registeret skal være tilgjengelig uten registrering, betaling eller lisensiering. At det skal være mulig å laste ned selvbestemte mengder. Og at tilgangen skal inkludere historiske dato. Disse punktene omtales ikke i høringsbrevet og det er uklart om Stortingets intensjoner her vil følges opp eller ikke.
Målet er at registeret over reelle rettighetshavere skal være så åpent som mulig. Jeg er derfor glad for at Stortinget i juni ga sin tilslutning til regjeringens forslag til endringer i lov om register over reelle rettighetshavere i Prop. 74 LS (2023–2024). I proposisjonen punkt 7.2.5 ble det blant annet gitt uttrykk for følgende:
«Departementet anser åpenhet om opplysningene i registeret som viktig. Departementet mener at jo flere som får tilgang til informasjon om reelle rettighetshavere, jo mer effektivt vil et slikt register være i arbeidet mot hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet. Dette er også understreket av en rekke høringsinstanser.
Likevel er det, etter departementets syn, en rettslig risiko ved umiddelbart å åpne registeret for ‘enhver’ i lys av EU-domstolens avgjørelse. Departementet viser til at avgjørelsen knytter seg til grunnleggende rettigheter i EU-pakten, herunder retten til vern av privatliv og beskyttelse av personopplysninger. Norske myndigheter er bundet av rettsgrunnlag, som Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv, samt personopplysingsloven, som tar opp i seg mange av de samme vurderingsmomentene som EU-domstolen vurderte. Departementet mener derfor det er behov for å gjøre grundige vurderinger og avveiinger av hvor stor grad av åpenhet registeret over reelle rettighetshavere kan inneha. En trinnvis åpning av registeret anses som hensiktsmessig for å unngå ytterligere forsinkelser med å få på plass et register over reelle rettighetshavere, samtidig som en sikrer at ordningen ikke bryter med regler som er gitt til vern av privatliv og personopplysninger. Det er store, sentrale grupper som allerede nå kan gis innsyn i registeret med rammeverket departementet foreslår.»
Lovendringene gjør det mulig å sette i kraft hele regelverket og åpne registeret 1. oktober i år. I tillegg til offentlige myndigheter og rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven, vil media, sivilsamfunnsorganisasjoner og høyere utdanningsinstitusjoner ha lovfestet tilgang til opplysningene i registeret. Representanten viser til at Finansdepartementet nå har et forskriftsforslag på høring. Som finanskomiteen viste til under behandlingen Prop. 74 LS (2023–2024), skal den konkrete innsynsløsningen for registeret etableres i forskrift, jf. Innst. 365 L (2023-2024) punkt 2.7:
«Komiteen tar til etterretning at regjeringen skal etablere den konkrete innsynsløsningen for registeret over reelle rettighetshavere i forskrift. Komiteen mener innsynsløsningen bør være så enkel og funksjonell som mulig for brukerne, og det bør vurderes en løsning som er åpent tilgjengelig uten registrering og uten å koste penger. Komiteen mener også at informasjonen bør være tilgjengelig i åpne, strukturerte dataformater, uten begrensende lisensiering, og nedlastbart i selvbestemte mengder. Komiteen mener også det bør være mulig med kryss-søk, og at informasjonen bør være søkbar både etter reell rettighetshaver og selskap. Historiske data bør inkluderes. Komiteen vil oppfordre til samarbeid med andre lands myndigheter slik at det for eksempel kan gjennomføres skatteundersøkelser av selskaper som opererer i flere land.»
Høringsnotatet inneholder forslag til forskriftsregler om hvordan tilgangen til registeret kan utformes. Brønnøysundregistrenes tekniske løsning for tilgang til registeret er basert på oppslag i registeret gjennom søk på organisasjonsnummer. Det betyr at de som får tilgang til registeret, finner informasjon om de reelle rettighetshaverne til juridiske personer gjennom å søke opp den juridiske personen ved hjelp av organisasjonsnummer. I den tekniske løsningen er det også mulig å legge til rette for oppslag på fysiske personers fødselsnummer eller d-nummer, i tillegg til at løsningen gir mulighet for uttrekk av hele registeret. I praksis kan det medføre at den som får uttrekket, selv kan sortere informasjonen slik at det blir mulig å få oversikt over alle registreringspliktige der en gitt fysisk person er registrert i en posisjon som reell rettighetshaver (kryssøk). Løsningen åpner ikke for delvis uttrekk fra registeret.
Vi kan ikke nå være trygge på at det er tilstrekkelig rettslig grunnlag for å gi andre enn offentlige myndigheter tilgang til samlet uttrekk av registeret, og dermed søkbarhet på fysiske personer. I høringsnotatet er det vist til både de løsninger for søk i registre over reelle rettighetshavere som er etablert på europeisk nivå, der søkbarhet på person er begrenset til offentlige myndigheter, samt til vurderingene i EU-domstolens avgjørelse i forente saker C-37/20 og C-601/20 (Sovim-avgjørelsen).
