Lege svarer økonomer: Tvilsomt om helseforsikringer gir felles gevinst

Kausalitetsforvirring

Econa-direktøren skriver at «helseforsikring er lik høyere lønn», og at «sammenhengen mellom lønn og helseforsikring er slående». Hennes medlemmer med helseforsikring har «60.000 kroner mer i fast avtalt lønn enn de uten forsikring i privat sektor». Når Econa har 25.000 medlemmer i arbeidslivet, betyr denne økningen i lønn «omtrent 1 milliard kroner ekstra inntektskatt i året».

Mener hun at private helseforsikringer i seg selv fører til at de forsikrede mottar en lønnsøkning?

Iver Koppen
Lege

Mener hun at private helseforsikringer i seg selv fører til at de forsikrede mottar en lønnsøkning? Eller kan man tenke seg at allerede høyt lønnede og etterspurte arbeidstakere også samtidig får tilbudt privat helseforsikring, for å øke arbeidsplassens attraktivitet?

Hvis ikke, er dette for så vidt revolusjonerende nyheter. Tenk hvis Universitetssykehuset Nord-Norge kunne tegnet privat helseforsikring for meg og mine kollegaer. Som landsdelens største arbeidsplass ville den samtidige lønnsøkningen føre til betydelig økte skatteinntekter, som attpåtil ville økt finansieringen til det offentlige helsevesenet! Eller?

Bør politikere mene noe om private helseforsikringer?

Ifølge Riibe har arbeidsgivere «gode grunner til å si opp forsikringene dersom den ikke har positive effekter», siden de selv bærer en «stor del av kostnadene ved både sykefraværet og lavere produktivitet».

Det sistnevnte er selvsagt riktig, men det er ikke like sikkert at arbeidsgivere vil si opp private helseforsikringer dersom de ikke finner dokumenterbart belegg for at disse gir økt produktivitet eller lavere sykefravær. Dette fordi helseforsikringen i mange tilfeller først og fremst er et arbeidsgode for å tiltrekke seg etterspurt arbeidskraft.

Helseforsikringen er i mange tilfeller først og fremst er et arbeidsgode for å tiltrekke seg etterspurt arbeidskraft.

Iver Koppen

«Politikere bør ikke seg legge opp i saken», skriver Riibe om den fryktede politiske reguleringen av private helseforsikringer. Dette begrunnes med at arbeidsgiver i seg selv har nok insentiv til å finne ut om det foreligger økonomiske grunner for å tilby helseforsikringer.

Etter min personlige mening er det selvsagt at politikere skal ha lov til å mene om de synes det er riktig eller galt at en større andel av samfunnets helsetjenester ytes gjennom forsikringsbaserte, private helsetjenester, i stedet for gjennom skattefinansierte, offentlige helsetjenester.

Tvilsomt om samfunnet får en «felles gevinst»

Riibe skriver videre at det er «lett å forsvare lik tilgang til helsevesenet», men samtidig virker det som om hun synes at det er like lett å forsvare ulik tilgang til helsetjenester, prioritert etter arbeidsevne. Det er nemlig «rimelig at de [arbeidstakere] prioriteres høyt siden de er det offentlige helsevesenets finansieringsgrunnlag».

En slik prioritering gjøres gjennom private helseforsikringer. Har samfunnet en «felles gevinst» av å inndele mottakere av helsetjenester som mer eller mindre verdige pasienter, avhengig av deres arbeidsevne og produktivitet?

Det foreligger også altfor lite belegg for å påstå at alle i samfunnet har en «felles gevinst» av at noen arbeidstakere i privat sektor – i lys av en kausalitetsforvirret påstand – øker sin skattbare inntekt, fordi de samtidig har privat helseforsikring.

Hvor stor «felles gevinst» gir de høyst spekulative «titalls milliardene» i økte skatteinntekter for oss, hvis dette samtidig innebærer at en større andel av samfunnets kompetente helsearbeidere må jobbe i private og forsikringsbaserte helsetjenester?