Ville bli lærer igjen, men nå vil Steffen Handal lede Unio

Handal forteller at han har vært gjennom en reell jobbsøkerprosess siden han gikk av som leder ved nyttår, men at han underveis fant ut at han ikke var ferdig med sitt engasjement for fagbevegelsen.

– Jeg tror at jeg kan gjøre en veldig god jobb for Unio. Jeg har lang fartstid i organisasjonen. Jeg kjenner norsk arbeidsliv veldig godt. Jeg kjenner det politiske Norge. Jeg vet hva som skal til for å få gjennomslag. Jeg har ledet et stort forbund med ulike interesser internt, sier han.

Kolleger gråt i klasserommet

Steffen Handal kom til fagbevegelsen fra læreryrket. Han opplevde hvor mye frustrasjon som oppstod i hans daværende jobb på Skøyen skole, i forbindelse med de endringene som skjedde i Oslo-skolen på begynnelsen av 2000-tallet. Han beskriver økt bruk av testing og lokale forhandlinger helt ned på individnivå, som ødeleggende for arbeidsmiljøet.

– Jeg husker en kollega som satt og gråt på personalrommet fordi hun opplevde at hennes elever hadde skåret dårlig på en test, og at det skulle forringe omdømmet i skolen.

Handal sier at dette trigget rettferdighetssansen hans, og ledet ham inn i en stadig mer aktiv rolle som tillitsvalgt.

– Det som er min styrke, det er at jeg er veldig tydelig. Jeg er uredd. Jeg har stått i store kamper tidligere, sier han.

– Unio er i en veldig spennende posisjon nå, hvis du ser på perspektivmeldingen og de utfordringene som Norge står overfor. Hvis du skal løse de, så ligger mye av løsningen og svarene nettopp hos Unios medlemmer.

Ingen naturregel med lærerleder

Som leder av Utdanningsforbundet ledet Handal nesten halvparten av medlemmene i Unio. Det er derfor heller ikke veldig unaturlig at de to som tidligere har ledet sammenslutningen, begge har hatt lærerbakgrunn. Men Handal avviser at det har blitt en naturregel at lederen i Unio må komme fra det største forbundet.

– Jeg mener at Unio er best hvis vi plukker de beste kandidatene, uavhengig av forbund. Jeg sitter ikke her fordi jeg har vært leder av UDF, jeg sitter her fordi jeg mener jeg er kvalifisert, og jeg er supermotivert, sier han.

– Og så er det opp til andre å mene om min bakgrunn er en ulempe eller en fordel. Det kan jeg verken gjør noe med, eller mene så mye om.

Ledet Norges lengste streik i offentlig sektor

Som leder i Utdanningsforbundet ledet Steffen Handal den lengste streiken noensinne i offentlig sektor. I 100 dager streiket lærerne for å få igjen det forbundet mente var et stort lønnsetterslep. Streiken endte til slutt i tvungen lønnsnemnd, uten at lærerne fikk gjennomslag for sine krav.

– Hva lærte du av å lede denne streiken?

– I min tid som leder av Utdanningsforbundet og som forhandlingsleder i Unio kommune, så har jeg først og fremst sittet ved forhandlingsbordet og kommet til enighet med motparten. Og så har jeg også ledet Norges lengste streik i offentlig sektor. Jeg kjenner derfor alt mellom de to ytterpunktene. Og det jeg har lært er at det aller beste er å finne enighet med motparten. Det er det som er mest bærekraftig, sier Handal.

Unio har likevel stått i flere store, profilerte konflikter i tariffoppgjørene de siste årene, med både lærerstreik, flere sykepleierstreiker og streik i staten. Handal mener imidlertid at ansvaret for de mange konfliktene ikke alene kan plasseres hos Unio-forbundene.

– Først og fremst så er de streikene en konsekvens av den dårlige lønnsutviklingen som de med høyere utdanning i Norge har hatt. Når vi ender i streik, og etter hvert i Rikslønnsnemnda, så er det et signal om at det er noe som skurrer. Det handler om hvordan vi verdsetter høyere utdanning i dette landet. Og hvis ikke alle forstår det, så kommer vi til å ende opp der igjen. Men det er i så fall en fallitterklæring. Det er systemet som da ikke klarer å ivareta interessene til store, viktige grupper i samfunnet, sier han.

Streikedilemma

– Men når den offentlige økonomien bare går i pluss når Unio medlemmene legger ned arbeidet, og når alle konflikter til slutt havner i lønnsnemnd – hva kan Unio oppnå med å streike?

– Nå har det skjedd flere ting. Vi har hatt et utvalg som har sett på frontfagsmodellen, som har konkludert med at frontfagsrammen ikke er et tak. Vi har anket avgjørelsen om tvungen lønnsnemnd inn for ILO-systemet, som betyr at regjeringen igjen kan få kritikk fra internasjonale institusjoner for hvordan den griper inn i streik. Dessuten jobber et utvalg med hvordan dette skal gjøres i fremtiden. Og det er klart at alt dette blir lagt merke til, sier Handal.

Han mener å ha sett konsekvenser av dette i oppgjørene som har vært etter lærerstreiken, i alle fall i kommunal sektor, hvor lønnsutviklingen har blitt bedre.

– Så du kan ikke måle disse prosessene bare ut fra kjennelsene i Rikslønnsnemnda. Jeg mener at det har vært nødvendig å gjøre det Unio har gjort.

­– Men kan det være et dilemma at når Unio-forbund lykkes med å nå gjennom med et streikebudskap om at deres yrkesgrupper har en dårlig lønnsutvikling, så kan man ende opp med å bare svekke rekrutteringen til disse yrkesgruppene?

– Svaret på det er ja. Det er selvfølgelig er en risiko. Men det er noe som ikke bare Unio kan ta ansvaret for. Det er noe som også de som sitter på Stortinget og i regjeringen, og KS og andre arbeidsgiverorganisasjoner, må ta inn over seg.

Mindre uenighet enn det ser ut utenfra

– Det har blitt mer synlig konflikt mellom de ulike delene av fagbevegelsen i de senere årene. Er det positivt at man viser frem disse skillelinjene og har denne diskusjonen, eller burde man prøve å jobbe mer sammen om å finne fellesløsninger?

– Jeg tror det er en naturlig konsekvens av at det er interessemotsetninger. De finnes i det norske samfunnet, og slik er det også innenfor fagbevegelsen. Og også ulike interesser innenfor hovedsammenslutningene. Men i hovedsak så er det jo sånn at den største kampen, den står mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Og i de aller fleste saker så er norsk fagbevegelse ganske samordnet. Men så er det jo gjerne sånn at det er størst medie interesse når det er konflikter, noe som betyr at det kan se mer konfliktfylt ut enn det faktisk er.

For å forklare hva han mener Unio står for i det norske fagorganisasjonslandsskapet, så peker han på synet på arbeidsmiljøloven som eksempel.

– Arbeidsmiljøloven i Norge har vært helt fantastisk. Men den passer best til et arbeidsliv som har endret seg veldig fra den gangen loven ble til. Hvis du spør Unio-medlemmer i dag om hvordan jobben deres er, så er den preget av psykisk press og stress. Ikke nødvendigvis behov for vernehjelm og vernesko. Hvis ikke vi klarer å endre på lovverk, for eksempel en arbeidsmiljølov som både ivaretar den fysiske og psykiske helsen til arbeidstakerne – og hvordan vi ser på arbeidslivet og norske arbeidstakere, så tror jeg fagbevegelsen kommer til å bli litt utdatert.