Dagens klimapolitikk handler mer om talltriksing enn utslippskutt

Elektrifisering av sokkelen

Her skiller MDG seg tydelig ut fra de andre miljøpartiene: Vi vil ha en gradvis avvikling av norsk oljeproduksjon over de neste 15 årene. Vi starter med de feltene med aller høyest utslipp og aller lavest lønnsomhet, og kutter på den måten mest mulig utslipp samtidig som vi skåner økonomien mest mulig. En styrt, gradvis utvikling vil både skape forutsigbarhet for næringsliv og arbeidstakere, samtidig som det sparer verden for enorme mengder klimautslipp og påfølgende naturkatastrofer, sult og flyktningbølger. 

For klimaet er det høyst usikkert at elektrifisering av sokkelen utgjør noen særlig forskjell.

Liland og Martinsen
MDG

Når størrelsen på oljeproduksjonen utelates helt fra diskusjonen, står vi igjen med et annet tiltak som troner på toppen av utslippsstatistikken: Elektrifisering av sokkelen. Det betyr at man bytter fra å drifte plattformene med gassturbiner, til å drifte dem med elektrisk strøm. 

Å elektrifisere sokkelen er det enkelttiltaket som kutter mest utslipp i Norge - på papiret. Omtrent 25 prosent av Norges landbaserte klimagassutslipp kan fjernes ved å elektrifisere sokkelen.

Problemet er at disse 12 millionene CO2-ekvivalentene ikke fjernes. De flyttes. Til et sted utenfor landegrensene; og brennes der i stedet.

Totaleffekten av elektrifisering av sokkelen går altså i null. Det vil si: for klimaet er det høyst usikkert at elektrifisering av sokkelen utgjør noen særlig forskjell. Men for lommeboka, norske arbeidsplasser, og norsk næringsliv har den absolutt betydning. Den tapper nemlig lommeboka for 50 milliarder kroner, og fastlandet for enorme mengder strøm som ellers ville gått til næringsliv og arbeidsplasser i hele landet. 

Tiltakene som gjør at Norge når våre nasjonale klimamål, er ikke nødvendigvis er de tiltakene som hjelper klimaet i det store bildet.

Liland og Martinsen
MDG

Norge vs det store bildet

Det er et alt for lite omtalt dilemma at de tiltakene som gjør at Norge når våre nasjonale klimamål, ikke nødvendigvis er de tiltakene som hjelper klimaet i det store bildet. 

Det er bra at Parisavtalen gir alle land ansvar for å kutte egne utslipp, og at forskere undersøker hvordan partienes klimapolitikk vil påvirke de territorielle utslippene og klimamålene våre. Problemet kommer når norske politikere blir mer opptatt av å se flinke ut på papiret, enn å faktisk sette inn de tiltakene som kutter utslipp og stanser klimaendringene.

Norske politikere er rett og slett så opptatt av at utslippsstatistikken vår skal se pen ut, at de er villige til å bruke 50 milliarder kroner for å pynte på den. Til sammenligning er dette over 2,5 ganger så mye som hele klimabudsjettet for 2023, som er på under 20 milliarder kroner. Da er det åpenbart noe som er helt feil i politikernes prioriteringer.

Derfor gleder vi oss til dagen klimaforskere ser på hvilke partier som kutter mest klimagassutslipp på globalt nivå. Når den dagen kommer, har vi ikke et snev av tvil rundt hvilket parti som vil komme best ut.