Garantiordningen er en nødvendighet for å mobilisere privat kapital og akselerere utvikling

Marte Hansen Haugan antyder at gjennom den nye garantiordningen skal milliarder vente på konto i Norges Bank. Dette stemmer ikke. Ordningen vil heller ikke på sikt binde opp penger som kunne gått til konkrete bistandstiltak. 

Det er heller ikke korrekt at norske statsgarantier alltid krever en motpartsgaranti. 

Anne Beathe Tvinnereim
Utviklingsminister (Sp)

Fordi: Selv om den statlige garantiordningen er på 5 milliarder kroner, betyr det ikke at det avsettes tilsvarende beløp i Norges Bank. I oppstartsfasen settes det av en tapsavsetning over bistandsbudsjettet som tilsvarer 15 prosent av garantirammen, altså 750 millioner kroner. Denne tapsavsetningen er midlertidig og avsluttes når tilstrekkelig med garantipremier er kommet inn fra dem som mottar garantien. Da føres avsetningen tilbake til bistandsbudsjettet, og kan brukes på andre formål.

Det er heller ikke korrekt at norske statsgarantier alltid krever en motpartsgaranti. I tilfeller der dette er nødvendig, er det for å sikre at mottaker oppfyller sine forpliktelser under ordningen.

Norge har et viktig virkemiddel i vår sterke kredittverdighet (AAA-rating), som vi kan bruke til å stille garantier. Dette muliggjør at selskaper som ellers ikke ville våget å satse på grønne energiprosjekter i utviklingsland, likevel gjør det.

Utviklingslandene har ikke mulighet til å bygge ut den nødvendige energien med offentlige midler alene – det har vi heller ikke i Norge.

Anne Beathe Tvinnereim
Utviklingsminister (Sp)

Det sentrale poenget er at garantien hjelper mottakere med å få tilgang til kapital til en lavere pris enn det som ellers ville vært mulig. Et viktig prinsipp for garantiordningen er at den skal bidra til investeringer som ellers ikke ville ha blitt gjennomført. Dette gjøres ved å garantere for deler av et prosjekt, noe som utløser nok kapital til at prosjektet kan realiseres.

Utviklingslandene har ikke mulighet til å bygge ut den nødvendige energien med offentlige midler alene – det har vi heller ikke i Norge. Når man garanterer et prosjekt hvor et privat selskap bygger ut strøm, er det ofte det statlige kraftselskapet, som eneste kjøper av strømmen, som garanteres. Garantien sikrer utbyggerne trygghet for at staten, og i siste instans innbyggerne som bruker strømmen, vil betale. I krevende markeder er slike garantier avgjørende for at private selskaper skal våge å ta risikoen.

Energien som produseres bidrar til at husholdninger og næringsliv får tilgang til strøm, noe som igjen kan føre til jobbskaping og økonomisk vekst. Derfor er disse investeringene avgjørende for å nå bærekraftsmålene. Å få på plass nok miljøvennlig kraft i utviklingsland er en viktig akselerator for annen utvikling, og derfor er jeg stolt av at vi har klart å få på plass denne garantiordningen.