Tenketank-rådgiver: Europa står overfor tre avgjørende trusler

Økonomiske vanskeligheter

Europa blir også fattigere og må håndtere «konkurransekrisen» som i økende grad preger mange av utfordringene Europas land, bedrifter og befolkninger står overfor.

I 2023 var det ingen økonomisk vekst i Europa, og selv om det går litt fremover i 2024, ser vi hvordan kontinentets største land – Tyskland, Frankrike og Storbritannia er i store økonomiske vanskeligheter.

Meningsmålinger mener den økte støtten til høyresiden etter Europaparlamentsvalget er tett knyttet til levekostnadskrisen. En stor del av velgerne i for eksempel Tyskland og Frankrike peker på den som sin største utfordring. 

Teknologiske utfordringer legger også press på Europa og er langt nærmere knyttet til både sikkerhet og økonomisk politikk enn før.

I dag gir teknologiske fremskritt et betydelig økonomisk og sikkerhetspolitisk fortrinn, og her er ikke Europa med på å sette den globale agendaen.

Teknologisk innovasjon driver vekst, skaper nye markeder og øker produktiviteten, mens avansert teknologi er avgjørende for sikkerhet, inkludert cyberforsvar og militære evner. 

Akkurat nå er EU og Europa inne i den alvorligste krisetiden siden Berlinmurens fall.

Christine Nissen
Sjefanalytiker, Tenketanken Europa

Selv om det ikke er noen nyhet at ingen av verdens teknologigiganter er europeiske, eller at Europa er bedre til å regulere enn å innovere, ble Covid-19 likevel en dramatisk avsløring av Europas dype teknologi- og produksjonsavhengighet av tredjeland i strategiske sektorer.

Europa må ta et vanskelig oppgjør med seg selv

En viktig årsak til at EU-landene henger etter i den globale konkurransen, er at Europa blir stadig mer isolert i sin tro på at vestlige, europeiske liberale verdier – som samarbeid, demokrati og fri konkurranse – fortsatt er den mest rettferdige og ideelle måten å skape fred og vekst på.

Europeerne mangler allierte, og det lykkelige 1990-tallet er over, enten Europa vil det eller ikke.

Som svar på disse mange grunnleggende krisene gjennomgår Europa, og ikke minst EU-prosjektet, for tiden en «eksistensiell selvovervinnelse» i heideggersk forstand.

I en slik prosess må man dekonstruere egne ideer om hvordan verden henger sammen og se kritisk på ideene man ellers har tatt for gitt.

For Europa handler dette om våre dypeste idealer og normer som har blitt bygget siden slutten av den kalde krigen, men også før; Det er den frie verden, bygget på håp, frihandel og avhengighet av andre, som ikke lenger 'er'.

Et uavhengig EU

Løsningen – hvis Europa skal kunne lykkes i en verden med stormaktsrivalisering, hard konkurranse og renasjonalisering – er i økende grad et Europa og EU som styrker sin evne til å handle på egen hånd.

Dette normative skiftet har gått inn i implementeringsfasen, hvor det gradvis følges opp av konkrete lovinitiativer.

Dette inkluderer for eksempel et bredt spekter av politiske initiativer på forsvars- og sikkerhetspolitisk område for å styrke Europas evne til å bli bedre i stand til å produsere militært utstyr.

Problemet er at prisen for økt strategisk autonomi er en form for overgivelse av suverenitet.

Christine Nissen
Sjefanalytiker, Tenketanken Europa

På energiområdet har EU redusert europeisk avhengighet av russisk gass betydelig siden 2022.

I det siste snakkes det også i krokene om muligheten for felles gjeld, slik vi så under koronakrisen, samt å øke EUs egenfinansiering, for eksempel i form av CO2-avgift på import eller avgift på finansielle transaksjoner, potensielle fremtidige tiltak for å styrke EUs uavhengighet.

Mer kraft i Brussel

Vi befinner oss derfor i en slags politisk arketype: vår sikkerhet og uavhengighet er avgjørende for politisk gjennomslag.

Problemet er at prisen for økt strategisk autonomi er en form for overgivelse av suverenitet.

Mer europeisk uavhengighet på tvers av områder som sikkerhet, industri og økonomi er knyttet til politiske beslutninger som sentrerer mer makt og kompetanse i Brussel med det nye politiske lederskapet som for tiden tar form etter Europaparlamentsvalget.

Samtidig virker «mer EU, og som en konsekvens mindre nasjonalstat» vanskelig i en tid da renasjonaliseringstendenser også preger det europeiske landskapet.

En ting er sikkert: disse spørsmålene vil sette dagsorden for all europeisk politikk i de kommende årene hvis Europa skal overleve som prosjekt. Det finnes ikke noe alternativ, og den politiske selvovervinnelsen har allerede begynt.