Noen er likere enn andre

At Norge, i motsetning til USA og Storbritannia, har verneplikt har også bidratt til at ungdom fra alle samfunnslag har vært soldater, ikke som i USA og Storbritannia, hvor soldatene kommer fra de mer trangbodde strøk av byen, mens offiserene kommer fra hus med eplehage og dobbeltgarasje.

I David Hackworths berømte memoarer About Face – The Odyssey of an American Warrior finner vi mange eksempler på hvordan de to søylene utspiller seg i det amerikanske forsvaret. Hackworth ble mer eller mindre mot sin vilje offiser, etter å ha vært underoffiser. Det satte han liten pris på: «I was an NCO in officer’s gear. I loved to talk to the troops. More than hat, I loved to listen to them. In everything but training I listened to their bitches and tried to make their lives a little better.»

En nordmann som leser dette vil tenke at det er slik en god offiserer også tenker. De lytter til gutta, og liker å være sammen med dem. Så feil kan man ta.

At underoffiserer ikke vil sette sin fot i en offisersmesse og at offiserer ikke vil bli sett i mannskaps- eller underoffisersmessene ligger altså dypt i det samfunnsmessige DNA’et i USA. Men her i Norge innførte vi altså i 2015 et skille i Forsvaret som ikke eksisterer i det norske samfunnet for øvrig.

Først når man ikler seg uniform begynner vi å gjøre prinsipielt forskjell på folk i Norge. Det er lett å skjønne at det faller i dårlig jord. Det flyr ikke. Vi blir derfor stadig minnet på at OR-korpset er minst like fint som OF, minst. Hvorfor trenger vi da to?

Den andre viktige grunnen til at anglosakserne trives med flere søyler enn én, er at den ene krever en annen type kompetanse enn den andre. Der er det, i prinsippet, underoffiserene som behersker det militære håndverket. Det er de som leder soldatene og som kan alt det praktiske rundt administrering av vold og våpenbruk.

Offiserene derimot skal være generalister og skal ha det store bildet. De skal sørge for at det som gjøres leder i ønsket retning. Også dette forholdet kommer godt fram i Hackworths bok.

Når Hackworth fikk nye krigsskoleutdannede offiserer til kompaniet sitt kjørte han alltid det samme showet. Han fant den gamle sersjanten Sweeney, og stilte ham opp foran den nyankomne løytnanten og lekset opp alt hva Sweeney hadde opplevd i løpet av sine mer enn 20 år på «gølvet».

Hackworth smurte tykt på da han ramset opp alle sersjantens bravader, før han kom til poenget:

So, Lieutenant, I think it’s fair to say he knows more about infantry than you will ever know. So what’s going to happen here is Sweeney’s going to be your teacher. He will command the platoon and you will follow his instructions. You are not commanding shit. Don’t give orders and confuse things. Just do what he says. When he’s ready to let you command the platoon, he’ll let you know. Do you understand?

De som ikke orker å lese Hackworths bok vil se det samme godt illustrert i filmen Heartbreak ridge fra 1983, hvor sersjant Highway, gestaltet av den 53 år gamle Clint Eastwood, legger sine røffe, men kjærlige vinger over en college-utdannet dustemikkel av en bebrillet løytnant, som formelt er hans foresatte.

Man trenger ikke å ha doktorgrad i særlig mye for å skjønne at dette ikke er en oppskrift på suksess.

Harald Høiback
Spaltist

Heller ikke dette passer spesielt godt i Norge. Her vil den «erfarne» sersjanten som skal ta i mot den nyutklekkede offiseren og lede hen inn i den militære virkeligheten være på samme alder som offiseren, og kanskje bare ha vært i Forsvaret noen få år.

Den blinde, uten særlig militær utdannelse, blir satt til å lede den svaksynte, uten militær praksis. Man trenger ikke å ha doktorgrad i særlig mye for å skjønne at dette ikke er en oppskrift på suksess.

Det man kanskje trenger en doktorgrad til, er for å forstå hvorfor vi satte oss i denne situasjonen. Hva var det som gjorde at de nordmenn som vendte hjem fra et nært samarbeid med våre amerikanske forbilder, spesielt i Afghanistan, fikk gehør i departementskontorene for at også vi ville bli amerikanere?

At mye kvalitetstid med amerikanere fikk enkelte til å ønske å bli som dem er ikke rart, men hvor var bremsene da de kom hjem?

Det sies at OMT var en løsning på jakt etter et problem. Realiteten er vel at man etter snart ti år ennå ikke har funnet det problemet man ville løse, men har skapt mange nye.

Enkelte trodde nok at nye distinksjoner ville gjøre at folk sto lengre i stillingen sin, men den antakelsen har heller ikke slått til i særlig grad. Det vil forundre meg mye om ikke et lyst hode på et tidspunkt kommer på den ideen å slå de to søyler sammen til én. Tenk hvor mye vi kan spare på det.

Som nevnt tror jeg historikere – og sosiologer – vil finne mye artig å sette gaffelen i når de skal forsøke å finne ut av hvorfor vi havnet i det hullet vi selv gravde, eller snarere; hvorfor gravde vi det?

For dem som ikke vil vente på fremtidens historiebøker, anbefaler jeg Stein Helge Kingsrøds avhandling for doktorgrad i statsvitenskap: «Alle andre gjør det jo sånn!» – Utvikling og endring av Forsvarets personellsystem, på det varmeste. Det kan være lurt å gjøre klar en stor bøtte popcorn. «Alle andre gjør det jo sånn!» er stor underholdning.