Ny valglov reduserer demokratiet til et minimum – på ett punkt

Minimumspunktet

Demokratiet reduseres til et minimum på ett punkt. Dette minimumspunktet er gitt av Veneziakommisjonen – Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning. Organisasjonen ble etablert etter Berlinmurens fall og skal bistå medlemslandene med lovgivning som skal styrke demokratiet. Veneziakommisjonens retningslinjer er nedfelt i deres Regler for god praksis i valgsaker («Code of Good Practice in Electoral Matters»). Veneziakommisjonen anbefaler at antallet underskrifter som må til for å kunne stille en liste ved valg, maksimalt skal være gitt som et antall én prosent av de stemmeberettigede. Dette fordi det styrker demokratiet at det er mulig å etablere nye politiske partier. 

Kvaliteten på demokratiet kan måles i hvor villig det tåler opposisjon.

Valgloven legger seg på denne maksimalgrensen i begrensninger for å kunne stille liste til valg, og derved på minimumsgrensen for en demokratisk valgordning. Hva slags demokratisk utløp får vi nå for nye politiske strømninger? Slik jeg ser det, er det verdifullt for demokratiet å slippe mindretallet til, også mindretall som er i betydelig mindretall.

Hadde vi i Norge valgt visjonære politikere inn i posisjon, ville vi ikke valgt politikere som på denne måten søker å begrense adgangen til politikken, men som ser verdien av å slippe nye stemmer til. 

Å tåle opposisjon 

De etablerte politiske partiene ser det rimeligvis som bekvemt å legge hindringer i veien for etableringen av nye politiske partier. Når alle sitter stille i båten, kan driften av det politiske Norge fortsette som før. Det politiske landskapet forblir forutsigbart og gamle allianser kan holde. Det gir skuta stø kurs.

Stø kurs er ikke alltid rett. Noen ganger er det rett å skape oppstyr. Noen ganger er det verdt det å utfordre vedtatte sannheter. Noen ganger er det faktisk mindretallet som har rett. Kvaliteten på demokratiet kan måles i hvor villig det tåler opposisjon. 

Norske politikere i de etablerte politiske partiene må rett og slett bli tøffere. De må tåle opposisjon.

Arne W. Eidshagen
Liberalistene

Valglovens begrensninger av små partiers mulighet til å stille liste ved valg, er i lovens forarbeider begrunnet i at det er visse kostnader ved å la små partier delta i valg. Det skal trykkes opp lister og det gis støtte til politiske partier basert på hvor mange stemmer de oppnår i valg. Fiskalt er dette små kostnader. Skulle kostnadene oppleves som sløsing, er den mest direkte måten å eliminere kostnadene på å la partiene selv bekoste trykkingen av stemmesedler og å avvikle støtten til politiske partier.

Gitt den svært begrensede utgiften fremstår begrunnelsen i forarbeidene som vikarierende motiver for å eliminere små politiske partier. Sett i lys av at utgiftssiden i det nylig publiserte revidert nasjonalbudsjett er på 1.863.518 millioner kroner, virker innsparingen ved å holde små politiske partier unna stemmeavlukket begrenset.

Norske politikere i de etablerte politiske partiene må rett og slett bli tøffere. De må tåle opposisjon. Opposisjon er en styrke for demokratiet.

Ubehaget i politikken

Vi er vant med det vante gamle, vi. På Stortinget sitter det politiske partier av alle avskygninger. Mange ser det som hensiktsmessig å beskrive de politiske partiene langs en høyre-venstre akse. Blant stortingspartiene stiller man gjerne opp Rødt til venstre og så beveger man seg mot høyre på skalaen helt til man treffer på Fremskrittspartiet.

Når de alternative statsbudsjettene fremlegges, er pengene som flyttes beskjedne summer. Om det enn er mange kroner og ører, så utgjør endringen i budsjettforslagene små endringer i det store bildet. Dette kan for så vidt tolkes som om at vi lever i et teknokrati og at politikerne i de etablerte politiske partiene gjør knefall for byråkratiet, men tolkningen kan like gjerne være at det er små ideologiske forskjeller mellom de politiske partiene på Stortinget. De er kanskje allikevel ikke av alle avskygninger? 

Vi har ikke lenger partiene på Stortinget, vi har et Stortingsparti. Dette gir meg en følelse av ubehag i politikken.

Arne W. Eidshagen
Liberalistene

Retorikken i det politiske er også merkelig lik. Til tross for at det politiske spekteret skal spenne fra ytterste høyre til ytterste venstre, så forblir de politiske partiene på Stortinget, fra Rødt til Fremskrittspartiet, talsfolk for den lille mann, for miljøet, for næringslivet og ikke minst at alle skal få. Selv tidligere stridsspørsmål som EU/EØS og NATO-medlemskap virker som blåst bort av en salig enighet om veien videre for Norge. Vi har ikke lenger partiene på Stortinget, vi har et Stortingsparti. Dette gir meg en følelse av ubehag i politikken. Et ubehag som ikke blir svakere av at alternative stemmer vil få det vanskeligere med å slippe til.

La det være klart at alternative stemmer ikke er det samme som gode stemmer. Når du slipper til nye stemmer, vil du få med rusk og rask. Folk, også de som har uspiselige synspunkter, vil komme til orde. Kanskje er det også folk som du ser på useriøse, som vil slippe til. I Storbritannia har de en lang tradisjon på at satiriske kandidater stiller til valg. Av og til er bruken av humor i politikken både folkeliggjørende og et relevant satirisk virkemiddel. Humor er den maktesløses våpen.

Heller enn å stenge alternative stemmer ute, burde det politiske Norge omfavne nye vinklinger og nye politiske partier. Tullingene blir tidsnok gjennomskuet.

Gjør det enklere å stille liste ved valg, ikke vanskeligere.