Slipp Gisle fri!

I flere år, har det skylt en bølge av integrerte styringsmodeller og sentralisering gjennom den norske statsforvaltningen. Det gjelder også staten som arbeidsgiver. Fra å ha status som eget direktorat, ble Statens Personaldirektør omgjort til en ekspedisjonssjefsstilling, underlagt full politisk styring. 

I 2017 fikk vi så «Arbeidsgiverrådet i staten», et rådgivende organ bestående av statlige virksomhetsledere. I utgangspunktet, som navnet sier, et rådgivende organ, men nok med en tanke bak om at man kunne etablere en mer selvstendig arbeidsgiverfunksjon med handlingsrom mer i retning av hva KS er for kommunene og Spekter ble for offentlige virksomheter. Det ville bety tettere på virksomhetenes behov og med stabilitet og motmakt til politiske farger i regjeringskontorene. Slik gikk det ikke. Arbeidsgiverrådet har i dag relativt liten innflytelse, i møtet med politiske styringsmuskler.

Når ekspedisjonssjefen i praksis sitter på fanget til den til enhver sittende statsråd, mister hen både styringsevne og troverdighet om stabilitet, ut over neste regjeringsskifte. Det gjør samtidig også at ansvarlig statsråd klebes direkte til alt som skjer innenfor personaldirektørens domene. Det hjelper nemlig lite å peke på virksomhetsledere eller andre ved kriser, konflikt og problemer, når beslutningene bak det som måtte oppstå er fattet på innsiden av departementets egne vegger.  

Ansvarlig statsråd klebes direkte til alt som skjer innenfor personaldirektørens domene

Even Bolstad
Daglig leder i HR Norge

I tillegg velger man altså bort trepartssamarbeidet. Et godt trepartssamarbeid handler om å leve i spenningsfeltet mellom sammenfallende og motstridende interesser. Dersom man sauser sammen rollene eller en part forsvinner, slik som når statsråden har på to hatter, gjør man i realiteten trepartssamarbeidet til et topartssamarbeid og hvor det naturlig vil stilles spørsmål om hvorvidt integritet og balansering av interesser og hensyn blir ivaretatt. Slik som under tariffoppgjøret i vår. At det skapes grunnlag for å stille spørsmål, er i seg selv problematisk for den tilliten systemet er avhengig av.

Staten, representert ved den regjerning som til enhver tid er på vakt, er suverene i å bestemme egen organisering. Organisasjonsfriheten er hellig. Det inkluderer også retten til å organisere seg slik man vil, uten noen som helst form for innblanding eller påvirkning fra motparten. I praksis betyr det at arbeidstakerorganisasjonene skal holde seg langt unna beslutninger knyttet til hvordan arbeidsgiverfunksjonen organiserer seg, slik arbeidsgivere selvsagt ikke har noe med hvordan fagforeningene velger sin styring og organisering. Vi andre, derimot, er meningsberettiget. Jeg tror tiden er overmoden for å lete etter andre løsninger enn de som heller ikke fungerte i går.  

Mitt råd er at de bør lytte nøye til rådene fra egne virksomhetsledere og HR lederne deres. Og for all del, meningene deres vil sikkert være delte. Noen vil være fornøyd med å ha ting slik som i dag, mens andre som i dag med et smil uttrykker at de «helst ønsker å si opp kundeforholdet til Arbeidsdepartementet», vil gi uttrykk for det motsatte. La oss oppfordre lederne til å bruke egen kompetanse og ytringsfrihet slik at vi får frem alle de gode argumentene gjennom et offentlig ordskifte.  

Perspektivmeldingen løfter frem kompetanse som en av de store utfordringene i tiden som kommer. Ikke minst kommer offentlig sektor til å slite. Det snakkes om å «ta grep». Jeg tror ett godt grep kunne være å vise de statlige virksomhetene den tillit at de selv får større råderett over de beslutningene som handler om det som beskrives som deres viktigste ressurs: Menneskene.  

Jeg tror ikke vi behøver å gå så langt for å finne alternativer. I Sverige er statens personalpolitikk organisert på en måte som «skal sikre at staten som arbeidsgiver opptrer på en effektiv, rettferdig og inkluderende måte» og med Arbeidsgivarverket som arbeidsgiverorganisasjon, ikke ulikt hvordan KS fungerer for kommunene.  

Jeg tror tiden er kommet for å slippe tillitreformen inn også i statens sentrale personalforvaltning

Even Bolstad
Daglig leder i HR Norge

Statens Arbeidsgiververk har mer enn 250 medlemmer, bestående av statlige etater, myndigheter, universiteter og andre statlige virksomheter. Det er demokratisk styrt gjennom et styre valgt av og blant medlemmene, med sterk administrativ ledelse hvor direktøren er ansatt av styret. Betydelig myndighet er delegert ned til den enkelte virksomhet.  

Statens Personaldirektør heter i dag Gisle Norheim, og er ekspedisjonssjef i direkte styringslinje under den til enhver tid sittende statsråd. Jeg tror tiden er kommet for å slippe tillitreformen inn også i statens sentrale personalforvaltning. Det betyr å slippe Gisle fri. Gjør i stedet statens arbeidsgiverråd til  selvstendige styre i en ny, selvstendig organisasjon etter svensk modell. Som betyr enda større selvstendighet enn det som i sin tid var gjeldende da arbeidsgiverfunksjonen var organisert som et direktorat.

Det kan være starten på å utvikle statens arbeidsgiverfunksjon til en bemyndiget, offensiv og ansvarlig funksjon i statens arbeidsgiverpolitikk, med reell mulighet for å møte Perspektivmeldingens problembeskrivelse med relevante og potente tiltak. På den måten kan man også møte partenes unisone ønske om at politikerne ikke skal blande seg inn i lønnsforhandlingene, på en troverdig måte. Så kan stat være stat og arbeidsgiver være arbeidsgiver. Som er den ryddige måten å gjøre ting på.