Akademikerforbundet: Vårens «styggeste» eventyr?

Bakteppet var LOs ønske om én avtale i staten. Med på laget hadde de fått med seg regjeringen, som valgte å bruke rå makt til å presse Unio og Akademikerne over på én avtale. Argumentene fra regjeringen var velkjent LO retorikk. «To avtaler og lokal lønnsdannelse skaper lønnsforskjeller» og nå skal det være «likt lønn for likt arbeid». Det er i hvert fall det som ble kommunisert utad.

Da er det lov å spørre hvorfor vi ikke ser den samme motstanden hos regjeringen når det gjelder avtaleverket i kommunal sektor, der blant annet leger, ingeniører, jordmødre, ledere, mellomledere, arkitekter, psykologer, planforvaltere, rådgivere og mange flere omfattes av en avtalestruktur der de nærmest utelukkende har lokal lønnsdannelse. 

Stat, kommune og privat sektor konkurrerer om de samme hodene i samme marked. 

Minazur Rahaman
Forbundsleder, Akademikerforbundet

Når Unio ber om lokal lønnsdannelse for de samme stillingsgruppene i staten, er det plutselig et stort problem for både LO og regjeringen.

Det er paradoksalt å se enkelte kommunepolitikere snakke ned lokale tillegg, når de selv sitter som lokalpolitikere og forvalter et system med såkalt «trynetillegg» til de høytlønte.

Hundrevis av avtaler

Regjeringen er også kritisk til at det skal være flere enn én avtale i staten. Samtidig er de komfortable med avtalestrukturen i Spekter, som består av mange statlige foretak, og har hundrevis av avtaler. Hvis to avtaler i staten er et problem, bør vel hundrevis av avtaler være et større problem?

Det ser ikke ut til å bry regjeringen. Så lenge LO er fornøyd, er også regjeringen fornøyd. 

Spillet vi har vært vitne til i år, handler verken om lavtlønn eller likelønn. Det handler rett og slett om at LOs posisjon i staten er truet. Noe de kan takke seg selv for.