Kan statsråden redegjøre for hvilke tiltak som iverksettes for å fange opp og eventuelt stanse ekstremister som ønsker innreise i landet, men som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for nasjonen?

Justis- og beredskapsdepartementet har gitt en generell instruks (GI-13/2020) til Utlendingsdirektoratet og politiet om bortvisning av hensyn til indre sikkerhet eller offentlig orden. Formålet med instruksen er å gi veiledning om hvordan bortvisningsgrunnlaget i § 17 første ledd bokstav l kan anvendes overfor utenlandske borgere som forsøker å reise til Norge for å spre et religiøst, politisk eller ideologisk budskap på en slik måte at de kan utgjøre en trussel mot indre sikkerhet eller offentlig orden.

Instruks GI-13/2020 legger til rette for at bortvising kan benyttes som et virkemiddel for å hindre at ekstremister sprer sitt budskap i Norge i strid med indre sikkerhet eller offentlig orden. Fra de innledende punktene siteres følgende:

«Enkelte utlendinger reiser til Norge og andre land for å spre hatefulle og skadelige budskap, f.eks. ved foredragsvirksomhet, forkynning eller taler i demonstrasjoner. Bl.a. forekommer det at trossamfunn i Norge har invitert forkynnere/foredragsholdere som i andre land har fremsatt voldsforherligende eller hatefulle ytringer. Det forekommer også at ekstreme politiske og ideologiske miljøer med forgreninger i flere land, samles til demonstrasjoner eller andre arrangementer som kan innebære en trussel mot offentlig orden. Personer som opptrer i slike sammenhenger vil tidvis, men ikke alltid, være i PSTs og det øvrige politiets søkelys. Det er uansett behov for virkemidler ved siden av de strafferettslige for å motarbeide slik virksomhet i den grad den kan utgjøre en trussel mot offentlig orden. Innvandringskontroll, ikke minst bortvisning, er et særlig egnet tiltak. Det er en grunnleggende del av innvandringskontrollen, og den enkelte stats rett, å holde uønskede personer ute av landet.»

Samtidig fremheves det i instruksen at sakstypen reiser krevende problemstillinger, blant annet avveiningen mot ytringsfriheten og mer praktiske utfordringer knyttet til muligheten for å identifisere aktuelle tilfeller på forhånd. Etter EØS-retten gjelder det også strengere vilkår for bortvisning av EØS-borgere. I instruksen påpekes det at bortvisningssaker etter utlendingsloven § 17 første ledd bokstav l er få.

Jeg har tillit til at utlendingsforvaltningen og andre relevante organer tar sakstypen på alvor, selv om det kan være vanskelig å fange opp enhver mulig slik sak. Av retningslinjene fremgår det at utlendingsmyndighetene skal «vurdere behovet for å opprette/justere egne retningslinjer om praktisering av relevant regelverk, herunder om bortvisning, grensekontroll, alminnelig utlendingskontroll og førstelinjekontroll, med sikte på å identifisere og vurdere bortvisning av personer som kan utgjøre en trussel mot offentlig orden mv.»

Jeg nevner avslutningsvis at jeg tidligere har besvart et skriftlig spørsmål om den nevnte instruksen: nr. 15:2534 (2021-2022).